Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Ikke så farlig med FN?

Den norske iveren etter å bidra med militære styrker i den amerikanske okkupasjonen av Irak bidrar til å undergrave FN.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ETTER MØTET

med sin danske kollega sa forsvarsminister Kristin Krohn Devold at det ikke var så farlig om et norsk engasjement i Irak har mandat fra FN eller ikke. «Det viktige er at vi finner et skille mellom krigshandlinger og gjenoppbygging. Og det finner vi,» forsikret hun.

Dette er det grunn til å tro henne på. For å etablere et slikt skille er det jo nok med en ensidig erklæring som tilsynelatende ikke involverer det internasjonale samfunnet eller bremses av internasjonal rett. Men det er og blir en dekkoperasjon.

Det er påfallende at Norges regjering er på intens leting etter legitimering av en rask norsk militær innsats i Irak, i stedet for at Norge i denne fasen av den amerikanske okkupasjonen nøyer seg med å bidra med hjelp direkte til folket i Irak gjennom hjelpeorganisasjoner som det internasjonale Røde Kors.

DEN AMERIKANSKE

prokonsulen i Bagdad, den pensjonerte generalen Jay Garner, sier at et slags sivilt styre i Bagdad kan være på plass i løpet av uka. Meldinger før helga tydet på at regjeringen Bondevik vil etterkomme en anmodning om militær bistand fra en slik regjering, uten å kreve et mandat fra FNs sikkerhetsråd. Hastverket henger sammen med at statsminister Kjell Magne Bondevik skal ha samtaler med president George W. Bush i Det hvite hus under et besøk i Washington i midten av mai.

Det ville vært modigere og mer i pakt med lange linjer i norsk sikkerhetspolitikk om Bondevik benyttet denne anledningen til i stedet å forsvare FN ved å protestere mot at USA avviser å gi FN et hovedansvar for gjenoppbyggingen i Irak.

Den norske iveren etter å finne et innsmett for norske soldater i Irak er et bidrag til å bryte ned FN. Med sin lettvinte omgang med spørsmålet om norske militære styrker trenger noe mer enn en anmodning fra USA for å kunne settes inn i en militær operasjon i utlandet, stiller den norske forsvarsministeren seg på linje med de militante nykonservative i USA som vil legge ned FN og bruke tomta til luksusleiligheter ved East River i midttown Manhattan. På vegne av regjeringen Bondevik bidro forsvarsminister Kristin Krohn Devold i virkeligheten til å undergrave en mer enn femti år gammel hovedlinje i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk med sine kjappe klipp på vei inn og ut av de svarte limousiner til og fra København forleden.

DET ER Å HÅPE

at sentrale norske politikere i alle partier har større format og andre visjoner enn den høyreradikale amerikanske kretsen rundt en svak, kunnskapsløs og ganske sneversynt president George W. Bush i Det hvite hus. En krets som Krohn Devold synes å være spesielt tiltrukket av. I verdensbildet til professor Eliot Cohen, viseforsvarsminister Paul Wolfowitz, tidligere viseforsvarsminister Richard Perle, vise-viseforsvarsminister Douglas Feith og tidligere leder for Representantenes hus Newt Gingrich er det ikke plass til små stater på Norges størrelse med fulle rettigheter i det internasjonale samfunnet. Nasjoner av vår størrelse skal grupperes i dem som er med, eller som er imot. De førstes oppgave blir å adlyde, de andres skjebne er å bli straffet.

DENNE «PAX AMERICANA»

skal avløse avstemninger, debatter og resolusjoner i FN og andre internasjonale fora der USA hittil bare har hatt én stemme på lik linje med andre nasjoner. Framtidas internasjonale samfunn skal ifølge medlemmene i det såkalte «Prosjekt for et Nytt Amerikansk Århundre» styres etter et prinsipp som er det samme som i grisebingen i George Orwells roman «Animal Farm» (i norsk oversettelse: «Kamerat Napoleon»): «Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre.»

UNDER DRAGKAMPEN

i FN om våpeninspeksjonene i Irak skrev et par av de førende, konservative kommentatorene i amerikanske aviser at Bush-regjeringen planla å straffe og boikotte Frankrike på grunn av den franske motstanden mot å angripe Irak før inspektørene hadde avsluttet sitt arbeid. Mange avviste at dette kunne bli offisiell amerikansk politikk. Men nå er straffeeksersisen blitt nettopp det, offisiell amerikansk politikk. Den er framført av utenriksminister Colin Powell, åpenbart for å skremme andre som i framtida kunne tenke seg å si Washington imot. Heretter skal opposisjon ha en høy pris. Ja, i ytterste konsekvens kan det bety militært angrep.

Amerikanske talsmenn er rasende på lederen for FNs våpeninspektører, Hans Blix, som har påpekt at det amerikanske etterretningsmaterialet om masseødeleggelsesvåpen i Irak var både sammenrasket, unøyaktig og direkte feil. Men allerede nå er det klart for alle som vil se, at i hvert fall en viktig del av de amerikanske påstandene om Irak på dette punktet, var gale. Amerikanerne hevdet at de irakiske feltkommandantene disponerte masseødeleggelsesvåpen og hadde fullmakt til å bruke dem mot angripende amerikanske styrker. Disse irakiske styrkene ble bombet i filler og overkjørt av amerikanske styrker, uten at masseødeleggelsesvåpen ble funnet.

BUDSKAPET

fra Washington er at det skal koste dyrt å si USA imot. Da gjelder det å stå imot for alle som ikke tror at amerikanske høyreekstremister med kontroll over verdens sterkeste militærmakt representerer løsningen på verdens viktigste problemer, slik den norske forsvarsministeren later til å mene. FN er en av de institusjonene i verdenssamfunnet som er bevaringsverdige. Tidligere FN-ambassadør Richard Holbrooke understreket nylig i en tale i Austin, Texas, at det etter hans syn er i USAs interesse at FNs sikkerhetsråd både finnes og fungerer. Men slike tanker er absolutt ikke på moten i Washington etter felttoget i Irak.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media