Ikke sex, men makt

Norge har fått sin første politiske sexskandale, og som vanlig handler det ikke om sex, men makt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER UNDER KRISE en leder viser hva slags stoff han er laget av. Carl I. Hagen har vært gjennom sin helvetesuke og vist det vi lenge har visst: Han styrer et høvdingparti der han er høvdingen som formulerer partiets lover og hvordan de skal forstås. Han har selv skapt partiet, han kjenner så vel dets tillitsvalgte som dets velgere. Han vet at uten stram kontroll av en karismatisk og allesteds nærværende leder, vil også Fremskrittspartiet lide samme skjebne som søsterpartiene i Danmark, Sverige og Frankrike. Fremskrittspartiet er som samfunnet i Thomas Hobbes' «Leviathan»: Alle kjemper mot alle, og holdes sammen av en uinnskrenket sentralmakt.

MEN HVIS VI ER ENIGE om at Carl I. Hagen er annerledes enn alle andre partiledere på dette punktet, blir hans håndtering av sexskandalen svært illustrerende. Felles for ledere som blir så mektige og autoritære som han er, er at de trenger en livgarde, et hemmelig politi og et dynasti. Carl I. Hagens livgarde er de som underskrev lojalitetserklæringen til ham for et par uker siden. Hans hemmelige politi er kona Eli. Men som med de fleste maktfullkomne ledere har han kviet seg for å finne en kronprins. Han har med ujevne mellomrom kuttet hodet av dem som aspirerte. Men med økende alder og tyngende verdighet er ønsket om å bygge dynasti for å trygge byggverket blitt stadig mer påtrengende.

DET VAR UNDER INNTRYKK av dette behovet han satte i gang prosesser drevet av to klassiske komponenter i enhver autoritær leders maktutøvelse: kamp mot reelle og innbilte indre fiender, og forberedelse til et evig politisk liv. Det første innebar for Hagen nedkjemping av verstingene, det andre søket etter en kloning av seg selv. Kampen mot verstingene var i ferd med å lykkes. Men han nådde aldri helt fram. Hempen glapp, og reven ble med inn i hønsegården. Men i den unge Os-ordføreren hadde han funnet odelsgutten han ville satse på som etterfølger. Hagen, som trenger bekreftelse på kjærlighet og storhet, så kronprinsegenskapene hos Terje Søviknes. Han slo an hos folk, og han ble raskt landskjent og bestyrte Fremskrittspartiets politiske utstillingsvindu fra ordførerkrakken i en av landets mest postmoderne kommuner. Han hadde den politiske magi som Siv Jensen mangler.

MEN I OKTOBER kom anslaget mot dynastiplanene. Søviknes måtte bekjenne at han hadde syndet. Hagens nese været umiddelbart at det var en granat som ikke ville eksplodere så lenge den forulempede jenta bare holdt tett. Men livsverket var umiddelbart i fare. Alle hans handlinger i saken fram til Søviknes' fall tirsdag morgen, var derfor motivert ut fra hensynet til partiet og dermed til ham selv. Ved å beskytte Søviknes, beskyttet han også seg selv. At han også på den måten kunne sies å beskytte jenta, var en utilsiktet, men kjærkommen mulighet hvis teppet skulle gå opp før påkledningen av Søviknes var fullført. Og da teppet plutselig gikk opp ukontrollert, var hans ryggmargsrefleks å tenke politisk-strategisk. Han viste ingen omtanke for jenta. Problemet for Hagen er at han har troverdighet som maktspiller, men ikke som beskytter av jenters dyd.

BEKJENNELSEN fra Søviknes i oktober kom på et tidspunkt da partiledelsen kunne formulere seg manipulativt fordi de var de eneste som visste. Ja, de startet en aktiv dekkoperasjon for to uker siden, da ryktene begynte å gå. Siv Jensen og Søviknes sto fram med sin uskyld. Men også da det hele ble brettet ut mandag og tirsdag, fortsatte manipuleringen. Søviknes fikk det til å lyde som om det seksuelle var resultat av et gjensidig følelsesmessig engasjement. Seinere ble det dette han ber om tilgivelse for, en tilgivelse Hagen syns at Søviknes må få. Det er ganske dristig av et parti som ellers har det som sentralt ledd i sin kriminalpolitikk at de som bryter loven nettopp ikke fortjener tilgivelse, men straff. I virkeligheten ber de om tilgivelse for at de ikke fikk til sitt maskeringsopplegg. Dette kaller jeg kynisk kommunikasjonsplanlegging, men det er ikke statsmannskunst. Carl I. Hagen har rett nok vist at han har ambisjoner om å styre landet. Han vil bli landsfader. Men om Fremskrittspartiet lar seg manipulere, er det tvilsomt om nasjonen vil.

DET ER NOE DEMOKRATISK sunt ved Søviknes-saken: Den bekrefter at misbruk av makt enten det handler om klassisk voldtekt eller posisjonsvoldtekt, blir plukket ned i et åpent samfunn. I denne saken ble Hagen felt av hybris. Slik sett har Hagen under kampen for å redde arvingen gittverstingbegrepet i Fremskrittspartiet utvidet betydning: Fra nå av omfatter det også dem som har et manipulerende forhold til offentligheten.