Ikke siden Sissel ...

Ikke siden Sissel Kyrkjebø dukket opp mellom de sju fjell for et drøyt tiår siden har nasjonen fostret en klarere og mer oppsiktsvekkende stemme enn Kari Rueslåttens. Som en moderne hulder kommer hun nå svevende ut av skogen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Å, nei! Ikke den sammenlikninga med Sissel nå igjen, utbryter Kari (23). Men smilet som følger det lille hjertesukket viser at det faktisk er ting i tilværelsen som irriterer henne mer enn sidestillingen med Norges største sangfugl. Faktum er imidlertid det at en sammenlikning med Sissel nærmest ikke er til å unngå når man har hørt frøken Rueslåttens fjellbekklare naturgave av en røst. Trondheimsjenta er simpelthen et talent helt utenom det vanlige på vår hjemlige musikkarena.

Urnorsk og hypermoderne

I februar lanseres hun av Sony Music med plata «Spindelsinn». Her kombineres Karis urnorske stemmeprakt og folkemusikkaktige tekster med et hypermoderne sound. Kari skriver selv alle tekster (sangtitler som «I månens favn» og «Skogens kjole» skulle fortelle litt om stilen) og melodier, mens Bel Canto-produsent Ulf Holand og Seigmen-bakmann Erik Ljunggren står for lyd og programmering. Behøver vi å si det med rene ord at vi står overfor en plateutgivelse ulikt alt annet du har hørt så langt på 90-tallet?

- Det er i den norske naturen jeg får inspirasjon. Skogen, sukker Kari, og får drømmende trekk i sitt ellers så åpne ansikt. Hennes kledelig bleke og sjarmerende blide ansikt er rammet inn av to meter rødt hår. Skogen, tenker vi, og har ingen problemer med å se for oss denne jenta i akkurat den settingen.

Skogen er min

- Det er en mystisk skjønnhet forbundet med skogen. Atmosfæren er helt spesiell. Før turte folk å se mer av det som skjedde i skogen. Slikt ble det sagn av. Når jeg selv oppholder meg i skogen, kjenner jeg meg veldig godt igjen i disse sagnene. Jeg tror på en levende natur, det er mer enn bare planter der ute. Men i dag er det jo ikke lov å tro på slike fenomener, sier hun flertydig. Men at skogen betyr mye for Kari er det ingen grunn til å betvile.

- Jeg er fascinert og stolt av skogen. Den gir meg en følelse av harmoni og tilstedeværelse. Og en følelse av tiltrekning. Når jeg flyr over Trondheim og ser den vakre skogen som omringer byen, tenker jeg: Se, det er skogen min! Samtidig er jeg litt redd for skogen. Er litt skvetten av natur og synes den store, svarte skogen kan bli veldig skummel. Det er som en egen hemmelighetsfull verden. Jeg har et «vil-vil ikke»-forhold til det hele, forklarer Rueslåtten.

- Men det er altså ingen skogsplate jeg har laget, sier Kari før hun brister ut i en hjertelig latter.

- Plata handler nok mer om meg enn om skogen, understreker hun. Sikkert er det i alle fall at dragningen mot skogen har falt sammen med en fascinasjon for folkemusikk.

- Skogen har alltid vært der. I tidligere tider fant de inspirasjon i naturen og laget det vi i dag kjenner som folkemusikk. Musikken er ren og uberørt av tidas gang. Folk sang ut det de hadde inni seg. Alt dette appellerer til meg, påpeker hun.

Heavy-dame

Musikken Kari Rueslåtten presenterer på «Spindelsinn» beskriver hun på følgende måte:

- Kompet er sparsommelig. Melodiene er stort sett rolige og melankolske, men med livsgleden i behold, sier Kari. Hun nevner Kate Bush og Tori Amos som musikalske ledestjerner. Ikke Sissel!

- Jeg har alltid sunget, fortsetter Kari. Jeg husker jeg satt på befasteren min sin gard i Hallingdal og lagde det jeg mente var den nydeligste sangen i hele verden. Så kom moren min og påpekte at det var «Memory» fra Cats jeg satt og sang på. Jeg ble bare så skuffa. Det var jo min sang, ler Kari.

- Helt fra jeg var liten sang jeg mye klassisk. Mozart, Grieg og de gutta der. Jeg gikk på Trondheim Musikkskole. Siden tok jeg grunnfag i musikk. Men lenge før det drømte jeg om en sangkarriere. Jeg så for meg at jeg skulle stå på scenen når jeg ble stor jente! Da jeg var tolv begynte jeg i mitt første band. Var med i trøndersk mesterskap i rock. Den tyske heavy-dama Doro Pesch var det store idolet! Dette drev sanglæreren min til vanvidd. Hver lørdag, når jeg kom til musikkskolen, sa hun at hun måtte reparere stemmen etter all heavy-sangen. Det bandet jeg sang i på den tida het Unchain. Vi spilte thrash-metal, og stemmen min ble bare mer og mer rusten.

Naiv

- Seinere ble jeg med i The 3rd And The Mortal. Selv om bandet spilte metal, fikk jeg endelig lov til å synge ordentlig, forteller Kari som brøt med det kritikerroste og utenlandslanserte Mortal for vel to år tilbake. Men det hører med til historien at hun også har vært innom den aller slemmeste delen av metal-miljøet - svartmetalen. Hun har vært venner med de verste gutta i klassen, ja hun har endog deltatt på plateprosjektet Storm som ikke omtalte kristenfolk på en spesielt fordelaktig måte. Folk som kjenner Kari sier hun rotet seg inn i disse tingene mer av naivitet enn av noe annet.

Selv er ikke Rueslåtten særlig lysten på å prate om disse tingene, ut over at hun angrer på Storm og at hun anser hele metal-epoken for å være fortid.

- Nå håper jeg bare jeg når fram med det jeg har å gi, avslutter Kari Rueslåtten, kanskje den nye Sissel in spe og garantert et navn verdt å følge i 1997.