Ikke siste ord

Høyesteretts historie er en imponerneede intellektuell kraftprestasjon.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I JANUAR vil Høyesterett behandle saken om Norsk Tippings monopol på automatspill. Det juridiske alvor markeres av at retten blir satt i plenum. Det er knyttet stor usikkerhet til utfallet. Staten tapte i tingretten og vant i lagmannsretten. Saken vil involvere både norsk og internasjonal rett, idet statens motpart, den private lotteribransjen, vil påberope seg EØS-avtalens regler om fri bevegelighet av tjenester og penger. Om staten vinner, vil det være i tråd med en lang tradisjon som tilsier at Høyesterett lar de samfunnsmessige konsekvenser av en sak veie tungt. Men det er ingen selvfølge i dag. Et slikt utfall vil dessuten med stor grad av sannsynlighet bli anket til en domstol utenfor Norge.

SLIK VIL HØYESTERETT om noen uker kaste lys over en ny situasjon i norsk rettsliv. I dag legger historikerne Nils Rune Langeland og Erling Sandmo fram sine to bind om Norges Høyesteretts første 150 år. Verket har fått tittelen «Siste ord». De fører sin framstilling fram til 1965. Hadde de ført det fram til i dag, måtte de ha valgt en annen tittel. Dessuten er det skjedd en rettslig strømkantring ved at den liberale rettighetsjussen aksentueres på bekostning av styringsjussen med vekt på det som er godt for samfunnet. Og med inkorporeringen av de internasjonale folkerettslige konvensjonene og vårt rettslige medlemskap i EU gjennom EØS-avtalen, er ikke Norges Høyesterett lenger siste instans i en rekke rettsspørsmål.

DETTE ER på mange måter en revolusjon som i liten grad har fått offentlig belysning. Dagens tobindsverk er den første større historiske framstilling. Dette i sin tur vitner om rettshistoriens beskjedne plass i norsk rettsvitenskap. Den er på mange måter ikke kommet ut over Gulatingsloven. Men det kaster også lys over våre historikeres tendens til å marginalisere retten i sine framstillinger av Norges-historien. Historikerne har ikke forstått jussens vesen. Juristene har på sin side vært redd historikerne. Med Langelands og Sandmos framstilling er det slått en pæl gjennom denne uheldige konstellasjonen, og Høyesterett er blitt plassert der den rettelig hører hjemme som en institusjon av første orden i vårt demokratiske system.

SLIK FORFATTERNE forteller historien står Høyesterett fram som et prisme for samfunnsutviklingen. Det ligger i sakens natur at retten ikke går foran samfunnsutviklingen, men dens domsavsigelser sett over tid er heller ikke en passiv avspeiling av den utvikling andre driver. Med stor overbevisning viser de to forfatterne at Høyesterett selv står i et forhold til samfunnsutviklingen. Dens dommer står i dialog med samfunnet. Slik tegner de en rett som også fortjener å bli betraktet som et politisk organ. På den ene side er det rettens oppgave å sørge for at de enkelte interesser når fram og avveies i de konkrete saker. På den annen kan disse i sin tur fortelle noe om hvordan menneskene har levd og virket over tid.

VED TO AVGJØRENDE historiske hendelser har Høyesterett gitt klar retning i den politiske utvikling: Ved sin deltakelse i Riksretten i 1884 og ved sin avgang i desember 1940. I ettertid, og sett i en demokratisk samenheng, er det ikke vanskelig å se at retten gjorde rett. Høyesteretts medlemmer valgte å delta i Riksrettens forhandlinger og domsavsigelse selv om de var politisk uenig med Venstreflertallet og ble sterkt oppfordret til å boikotte prosessen. De protesterte for all verden, men ble med på ferden, og legitimerte dermed avgjørelsen som innførte parlamentarismen i vår konstitusjon. I 1940 ga Høyesterett et signal om skjerpet sivil motstand mot okkupasjonsmakten ved at de nedla sine embeter.

ET SENTRALT MIDDEL i rettens virke som politisk organ har vært prøvingsretten, som betyr at domstolene kan vurdere om politiske vedtak er i samsvar med Grunnlovens bestemmelser. Ordningen springer ut av en forestilling om Grunnloven som en overlov. Periodevis, særlig de første tiår av forrige århundre, skapte dette spenninger mellom domstolene og de politiske myndigheter. Mange så på prøvingsretten som demokratisk problematisk. I etterkrigstida var det derimot sammenfall mellom Høyesterett og det dominerende politiske samfunnssyn og prøvingene falt bort. Med oppløsningen av den sosialdemokratiske orden de siste par tiår er igjen Høyesterett på offensiven for de individuelle rettigheter, selv om staten stadig kan regne med medhold i viktige saker. Slik markerer Høyesterett sin dynamiske tilstedeværelse i samfunnet, dels i samspill med de andre statsmaktene dels i motstrid. Slk ivaretas også «demokratiets langsomhet og historiske forankring», som det heter hos Erling Sandmo.