Ikke skyldig

Jurysystemet er en skole i god samfunnsånd, og Dagbladets undersøkelser har vist at folk tar det på alvor.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET HAR IKKE VÆRT noen spektakulære saker for meg i Oslo tingrett, ingen drapsmenn å dømme. Det handler mest om innbrudd, underslag og ekteskapskonflikter med tilløp til voldelig atferd. Men jeg ser på mitt oppdrag som meddommer med stort alvor. Det samme gjør mine kolleger som jeg møter i meddommerrommet i Tinghuset et par ganger i året. Det er en lærerik, men ingen intellektuelt tilbakelent oppgave å skulle dømme sine medborgere. Inntrykket av alvor forsterkes av Dagbladets undersøkelse blant medlemmer av juryene. Å sitte som meddommer eller jurymedlem er en oppdragelse til borgerrollen. Her lærer vi om sider ved samfunnet som andre kjenner bare fra mediene. Dessuten gjør man slik tjeneste på vegne av samfunnet. Å være jurymedlem eller meddommer er enda mer forpliktende enn å avgi stemme på valgdagene. Gjennom dette ombudet får tusenvis av oss et samfunnsoppdrag som knytter oss sterkere til det demokratiske systemet. Vi får også forståelse for formenes betydning. Og så har jeg fått større innsikt i hvor komplekse forholdene er som ligger bak selv den mest uskyldige kriminelle handling. Her får jeg sett med egne øyne at hendelsesforløp som i utgangspunktet ikke har noen sammenheng, må kunne gjengis som fortelling når det skal formidles til dem som skal skille mellom rett og galt. Og enhver fortelling om fortid har et element av fiksjon i seg. Sannheten er ikke lett å trekke ut.

DAGBLADETS REPORTASJER har vist at juryordningen ikke er noe system i krise, slik enkelte jurister synes å mene. Undersøkelsen blant landets juryutvalgte viser at det slett ikke er sånn at juryen er prisgitt de synspunkter som flagrer forbi før og under en prosess. Jurymedlemmene representerer nok ikke noe tverrsnitt av den norske befolkning. Men om slagordet er at vi skal dømmes av våre likemenn, så vil vi helst styres av «bygdas beste menn», og det er nettopp slike menn og kvinner som sitter i juryene. Jeg for min del er ikke spesielt bekymret over at det er en overvekt av lokalpolitikere i juryene. Det forteller at det er samfunnsinteresserte personer som gjør jurytjeneste. Å si at dette er å blande sammen den lovgivende og den dømmende makt er ikke særlig treffende. Dette er jo ikke lovgivere. Deres store styrke er at de kjenner samfunnets verdinormer og rettsfølelse bedre enn mange andre.

DET ER ALLTID NOEN som er ute etter å svekke jurysystemet. Noen ganger kan det selvsagt være tvil om en kjennelse er riktig. Noen ganger hender det at jurymedlemmer i ettertid plaprer om forhandlingene i juryrommet enda parolen er taushet. Og noen ganger gjør en juryformann som Arill Bråthen i Orderud-saken: Han skrev et notat til statsadvokaten om sine tvil om et moment i saken. Da heves enkeltepisodene opp på et prinsipielt plan, og fordommer brukes som vitnemål om hvor forkastelig hele systemet er. Særlig er det visst ille at juryens kjennelse ikke er begrunnet. Men i ettertid kan jo et hvilket som helst standpunkt gis en begrunnelse. Juryens begrunnelse ligger i det som kommer fram under forhandlingene.

Det er ikke bare i vårt land det er strid om juryen. Under Tony Blairs regjeringstid i Storbritannia har det vært gjort flere forsøk på å svekke juryens plass i rettssystemet. Den antas å være både fordyrende og forsinkende. Men mest handler det om juryenes tendens til å frikjenne fordi påtalemakten ikke har greid å sannsynliggjøre skyld. Her i landet har antallet tilsidesettelser av juryers kjennelser tiltatt det siste tiåret, antakelig nettopp fordi påtalemakten har gjort for dårlig arbeid. Men som argument mot selve systemet syns jeg ikke det er særlig overbevisende.

JURYSYSTEMET er selvsagt en utfordring til den juridiske profesjon. Den tvinger juristene til å anvende et språk som normalt tenkende mennesker kan forstå. Alle eksperter er trenet i å tenke på bestemte måter. I rettsvesenet er det greit nok når det gjelder straffeutmåling, forholdet til tidligere dommer og rettsteori. Men når man kommer inn på bevisvurdering, handler det mer om erfaring enn om ekspertise. Hvem er ekspert på å bedømme andre menneskers troverdighet? Jo, det blir man med levd liv, for her er det mer snakk om skjønn enn om paragrafer.

VI LEVER I EI TID da tendenser til teknokrati er iøynefallende. Eksperter erobrer stadig snevrere samfunnsområder, mens de overordnete helhetssyn marginaliseres. Derfor kommer det folkelige elementet i rettssystemet under press, slik vi har sett den seinere tid, og som vi vil erfare igjen når lekdommerutvalget legger fram sin innstilling om kort tid. Men det er livsviktig også i vår tid at nettopp lekmannsskjønnet har stor tyngde som en rettssikkerhetsgaranti. Vurdering av menneskers troverdighet og bevisenes utsagnskraft er ikke noe man lærer på de juridiske skolene. Det er noe man tilegner seg i livets skole. Etter mitt syn er det for mange eksperter og for få lekfolk i rettsvesenet. Derfor bør politikerne slå tilbake forsøkene på å svekke juryen. Og dagens justisminister, Odd Einar Dørum, som kommer fra Venstre, bør være forpliktet til å se det demokratisk verdifulle i ordningen. Venstre er jo selve jurypartiet i vår politiske historie.