Ikke som andre

Mange ynder å kalle Norge annerledeslandet. Etter det svenske riksdagsvalget kan vi med like stor rett si at heller ikke svenskene er som andre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

OGSÅ I GVRAN PERSSONS parti satt kritikere klare til å hogge løs på hans politikk og lederstil i fall valgresultatet skulle bli slik meningsmålingene spådde. Men søndag kveld sto nok også de og ropte taktfast «Göran, Göran, Göran» på partiets seiersrusede valgvake.

Riksdagsvalget ble en personlig triumf for statsminister Göran Persson og en bemerkelsesverdig demonstrasjon av hvilken styrke det sosialdemokratiske partiet har maktet å opprettholde i samarbeid med svensk LO. Mens de politiske vindene så å si overalt ellers i Europa blåser i høyrepopulistisk retning, og de sosialdemokratiske partiene mister oppslutning, skjer det motsatte i Sverige. Sosialdemokratene befestet sin posisjon, og er bare en tiendedel fra å kunne smykke seg med det magiske maktstempelet: 40-prosentparti. For første gang siden 1968 øker det sittende regjeringspartiet sin oppslutning ved valg, mens partiets hovedutfordrer på høyre flanke, Moderaterna, gjør et katastrofevalg etter å ha drevet hele sin valgkamp på et svimlende løfte om 130 milliarder kroner i skattelette.

REGJERINGSPARTIET VANT VALGET på et generelt løfte om å trygge velferden. Göran Persson drev en knallhard ideologisk/økonomisk argumentasjon om at styrket velferd ikke gir rom for lavere skatter. Ja, i valgkampen trakk Persson til og med tilbake de litt vage skatteløftene partiet la fram i sitt valgmanifest. Først må vi avvente hvordan konjunkturene og økonomien utvikler seg, dernest skal vi prioritere økt velferd, og så får vi se om det blir noe igjen til skattelette, var beskjeden det svenske folk fikk fra sin statsminister. Valgresultatet er en bekreftelse på at Persson kjenner sitt folk. I stedet for å straffe ham for de voksende sykehuskøene, den eksplosive økningen av sykefravær og førtidspensjoneringer og manglene i eldreomsorg og skoler, mener svenske velgere at Persson og hans parti tross alt har mer troverdighet i slike spørsmål enn de borgerlige. Til overmål kastet velgerne ut det borgerlige styret av Stockholms kommune, moderatenes utstillingsvindu for en moderne privatiserings- og valgfrihetspolitikk.

I PERSSONS PARTI er det ikke knyttet noe nølende norsk Arbeiderparti-«hvis» til spørsmålet om velferd er viktigst. Der er velferd viktigst. Massearbeidsløsheten og de dramatiske velferdskuttene på nittitallet sitter ennå friskt i vanlige arbeidstakeres minne. Dessuten er en stadig økende andel av befolkningen ansatt i offentlig sektor og opptatt av at deres vilkår trygges. Og ikke minst: Sverige har visstnok verdens eldste befolkning: 18 prosent av svenskene, nesten hver femte svenske, er over 65 år. Legg så til at Sverige har hatt sosialdemokratiske regjeringer så å si sammenhengende siden trettitallet med de følgene det har hatt for partiets tiltrekning på politiske talenter og dets maktdominans i statsapparatet som er gjennomsyret av toppsjefer og generaldirektører hentet fra regjeringspartiet og LO. Landet er så å si sosialdemokratisk impregnert.

MEN VALGET VISER OGSÅ enkelte svenske utviklingstrekk som likner resten av Europa: Også i Sverige, hvor skillet mellom blokkene tradisjonelt har vært markant, strømmer velgerne nå mot sentrum, fra venstrefløyens Vänsterpartiet over til Sosialdemokratene og fra høyresidens Moderaterna over til det liberale Folkpartiet som fikk en sensasjonell framgang og er blitt den borgerlige sidens nye politiske tyngdepunkt. Enkelte valganalytikere ser i denne tendensen en gryende allianse mellom sosialdemokratene og de liberale, en ikke ukjent kombinasjon fra andre land. Et annet trekk er synkende valgdeltakelse. Den var på 79 prosent, som fortsatt er høyt i europeisk målestokk, men historisk lavt i Sverige. Aller lavest er valgframmøtet blant innvandrerne, som for første gang har vært et hett tema i svensk valgkamp. I Sverige, som i Europa ellers, er en av regjeringens hovedutfordringer å integrere de store innvandrergruppene i storbyenes forsteder som i dag føler seg utenfor samfunnet.