Når presidentkandidatene i USA inntar scenen på mandag, og programlederen ønsker velkommen til den første av årets TV-sendte debatter, har historien stått på repeat i dagesvis:
Kennedy var solbrun, ung og kjekk, mens Nixon var dårlig barbert, dårlig sminket, syk og kledt i en grådress som fikk ham til å forsvinne i scenografien. TV vant valget for Kennedy der og da.
Denne aller første av de store debattene viste TV-mediets makt over demokratiet og dermed den TV-tilpassede kandidatens makt over velgerne. Overflate trumfer innhold.
Så sterkt har denne ubelagte sannheten satt seg i valgkampfolkloren at selveste Time i 2010 dro til med overskriften «Slik forandret Nixon-Kennedy-debatten verden». Uten debatten «ville Kennedy aldri blitt president», het det.
Nixons mor
Ikke alt er løgn. Det er riktig at en del oppfattet Nixon som sliten. Hans mor var blant de mange som ringte TV-stasjonene etter debatten, sterkt bekymret for hva som feilet gutten hennes. En ledende demokrat, formodentlig mer fornøyd, skal ha ropt til skjermen: «Gode Gud, de har balsamert ham uten at han engang er død!».
Nixon gikk på antibiotika etter å ha satt kneet i en bildør i North Carolina og havnet på sykehus i 12 dager med infeksjon der metallet traff. Mor tok ikke feil, gutten hadde mistet fem kilo. Først senere, etter en diett med fire milkshake daglig, fikk han matchvekten tilbake og kunne stille friskere i fjeset til de neste debattene.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Det er også sant at den sittende visepresidentens skjeggvekst var så sterk at den begynte å vises utpå ettermiddagen. Hadde han tatt imot TV-kanalenes tilbud om profesjonell studiosminke, ville det engelske uttrykket «five-o-clock-shadow» levd et langt mer beskjedent liv.
Men sminke var ansett som suspekt for mannfolk og som lureri for presidentkandidater, så Nixon takket nei og lot seg i stedet sminke i hemmelighet. Den hemmelige sminkøren påførte et billigprodukt som skulle skjule skjeggskyggen, uten å vite at det ikke tålte varmen fra scenelyset. Det er ganske sikkert sant at Nixon kunne sett bedre ut. Men gjorde det noen forskjell?
Kennedy vant
Det viktigste beviset for at kandidatenes utseende og TV-mediets ubarmhjertighet festet grepet om Jorden denne dagen, har vært en meningsmåling som sammenliknet reaksjoner fra TV-seere og radiolyttere. Den skal vise at Kennedy vant blant TV-seerne, mens radiolytterne foretrakk Nixon.
Problemet er at verken målingen eller lesningen av den holder mål. Det stemmer at flere TV-seere likte Kennedy enn Nixon, med 27,8 mot 18,5 prosent. Men det betyr også at resten, rundt halvparten, ikke ville kåre noen av dem til vinner. Til sammen ville altså sju av ti ikke kåre Kennedy til vinner. Noe til seier.
På landet
Tallfestingen av radiolytternes begeistring for Nixon er enda mer tvilsom. Det stemmer at de foretrakk Nixon med klar margin – 43 mot 20,3 prosent – men svakheten er enda klarere. Antall radiolyttere med et svar på spørsmålet tilsvarte ikke engang fire personer i hver av USAs delstater.
Enda verre var det at målingen ikke tok hensyn til hvem respondentene støttet i utgangspunktet. I 1960 var radiolyttere mest sannsynlig å finne på landet, blant eldre, og i tidssonene vest i landet der folk fortsatt satt i bilen da debatten gikk av stabelen. Alt favoriserte Nixon. Ingen samfunnsviter ville bruke slike data.
Men er ikke indisiene sterke nok? Kan man komme forbi de umiddelbare reaksjonene fra Nixons mor eller fra Nixons visepresidentkandidat, som skal ha vært rasende? Innbakt i kritikken av TV-mediet, både i 1960 og frem til vår egen tid, ligger en forestilling om at TV er urent. Bildene fjerner oppmerksomhet fra det som virkelig teller. Den amerikanske sosiologen Michael Schudson er blant motstemmene som argumenterer for at radio slett ikke er noe bedre.
Dyp røst
Nixon hadde en flott, dyp røst, tillitvekkende og rolig, mens Kennedys lysere toneleie og sterke Boston-aksent ikke nødvendigvis låt som den typen mann en bonde i Midtvesten så for seg som leder. Radiolyden var en sterkere påminnelse enn TV-bildene om at Kennedy var både katolikk og New England-elite. Budskapet blir ikke noe renere og fantasien noe mindre levende av at hørselen får rå alene blant sanseinntrykkene. De beste bildene skapes på radio.
Schudson går et skritt lenger og antyder at vi skal være takknemlig for alt TV-mediet viser frem. Var det ikke viktig å få sett at Kennedy tross sin unge alder behersket et slikt intenst offentlig press? Kan det være at flere, ikke færre, burde festet seg ved Nixons flakkende blikk? Kanskje avslørte flakkingen den usikre mannens forsøk på å skjule de samme sviktende karaktertrekkene som eksploderte i Watergate-skandalen mer enn et tiår senere.
Det ble nyheter på papir som kom til å felle Nixon, men etter debatten i 1960 var det ingen som snakket om avisene. Valghistoriens mest overvurderte spørreundersøkelse inneholder ingen tall for dem som gjorde seg kjent med debatten gjennom New York Times’ fullstendige gjengivelse ord for ord over to sider neste dag.