Ikke til å begripe

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Ved lønnsoppgjøret i 1996 fikk norske sykehusleger rekordhøye lønnstillegg. Det skulle bli mer attraktivt å være sykehuslege, og ledige stillinger skulle bli besatt. Fortsatt står mange legestillinger ubesatt. Og når Arbeidsmarkedsetaten skaffer utenlandske søkere, vil ikke sykehusene ha disse legene, eller svarer så seint at søkerne har tatt jobb i andre land i mellomtida.
  • Det må være noe riv ruskende galt i systemet - enten i sykehusenes kriterier og rutiner for legeansettelser, eller i den virkelighetsbeskrivelse myndigheter og politikere har fått. Eller i begge deler. Hvis det virkelig mangler flere hundre leger ved norske sykehus, skulle vi tro situasjonen var så prekær at leger fra andre land kunne gjøre nytte for seg og burde ansettes øyeblikkelig. Norsk medisinutdanning står ikke i noen internasjonal særklasse. Det kan synes som om en del sjefleger og avdelingsoverleger lever i den tro. Eller har de meldt fra om behov for stillinger sykehusene strengt tatt kan klare seg uten, for å ligge best mulig an i neste budsjettrunde?
  • Vi tror noe av forklaringen på situasjonen er at de nye, progressive overtidssatsene er så høye at legene ikke ser noen hast med å få besatt en ledig stilling på avdelingen, men gjerne deler de ubesatte vaktene mellom seg. Og at lederne i sykehusorganisasjonen lar det skure og gå, til tross for at dette er en dyr løsning.
  • Dernest er det neppe godt samsvar mellom hva norske sykehus har behov for, og den arbeidskraften Arbeidsmarkedsetaten henvender seg til. At det er overskudd på leger i enkelte EØS-land, betyr ikke dermed at det er overskudd på ferdig utdannete og kvalifiserte spesialister. Og det er først og fremst dette norske sykehus trenger.
  • Det er ubegripelig at det skal være så vanskelig å sørge for raske ansettelser, å samarbeide med en annen offentlig etat og å levere korrekte data om legedekningen. Det er pasientene som er skadelidende, mens legene taper troverdighet. For det er de som har makta i sykehusene.