Ikke undergrav humanitær rett!

Når den israelske hær skyter blink på ambulansene til vår søsterorganisasjon Palestina Røde Halvmåne, begår de israelske soldatene grove brudd på internasjonal humanitær rett.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kommende mandag sender Norges Røde Kors nye ambulanser og medisinsk nødhjelpsmateriell til Palestina Røde Halvmåne, som nå teller 130 drepte og sårede blant egne hjelpearbeidere. Det israelske utenriksdepartementet og vår israelske søsterorganisasjon Israel Røde Davidstjerne (Magen David Adom) vil hjelpe til med å frakte ambulansene fram til de palestinske områdene, i samsvar med prinsippet om fritt leide for Røde Kors- og Røde Halvmåne-personell.

Aldri før har det vært viktigere å forsvare den humanitære rett i væpnede konflikter. Så lenge israelske soldater skyter på ambulanser og USA ikke gir umiddelbar krigsfangestatus til fangene på Guantanamo-basen på Cuba, må man minne om og forsvare folkeretten.

«La dem være krigsfanger,» bønnfaller New York Times' journalist Nicholas D. Kristof sin egen regjering i en artikkel 29. januar i år. Han henviser til en episode i Mogadishu i Somalia i 1993, der en amerikansk helikopterpilot blir tatt til fange av somalisk «milits» og umiddelbart får krigsfangestatus.

Beskyttelse

«Bush-administrasjonen skylder verden samt vår nasjons interesse å heve seg opp til somaliske geværmenn og gi fangene på Cuba beskyttelse under Genhve- konvensjonene,» skriver Kristof og siterer en folkerettsekspert fra universitetet i Texas: - Det er i amerikansk interesse å anvende Genhve-konvensjonene. Hvem vet når og hvor våre soldater blir tatt til fange neste gang der vi trenger beskyttelse under Genhve-konvensjonene? sier folkerettseksperten.

Journalist Kristof peker på et svært sentralt poeng: Internasjonal humanitær rett bygger på prinsippet om gjensidighet. «Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg.» Dersom mektige stater begynner å gå på akkord med prinsippene, er vi ute på en farlig vei.

Regler

Helt siden 1864 og den første Genhve-konvensjonen, har statene ønsket og faktisk klart å enes om humanitære regler i krig. Stort sett alle verdens stater (189) har ratifisert dette regelverket og dermed gitt hverandre et unikt løfte om å respektere visse humanitære minimumsstandarder selv i den verst tenkelige situasjon. Statene har forpliktet seg til å beskytte fanger, sivile og syke og sårede soldater, uansett hvor i verden de befinner seg og uansett hvem de er. Regelverket er universelt og skal gi forutsigbarhet for alle parter.

Ettersom Vesten hevder å stå for menneskerettigheter i sin kamp mot terrorisme, bør ikke sentrale aktører vakle i sin støtte til konvensjonene, men tvert imot bestrebe seg på å framstå som best i klassen når det gjelder respekt for humanitær rett.

Endret

Regelverket har hele tida blitt utviklet og endret i takt med endret krigføring. Både den siste tilleggsprotokollen fra 1977 (om interne konflikter), konvensjonen om konvensjonelle våpen, Roma-statuttene for den internasjonale krigsforbryterdomstolen og minekonvensjonen av 1999, viser at alle statene har hatt en vilje til og et ønske om å lovfeste humanitære prinsipper, rettsforfølge krigsforbrytere og begrense bruk av inhumane våpen i krig.

Arbeidet går fortsatt framover. I juni 2001 vedtok Stortinget at Norge skal jobbe for et internasjonalt forbud mot bruk av klasebomber, og i desember ble det nedsatt en ekspertgruppe som ser på regler knyttet til «ueksploderte krigsetterlatenskaper».

Forvitre

Det viktige arbeidet som nå er i gang for å sikre at nye regler og prinsipper blir akseptert og etterfulgt er dødfødt dersom de regler som allerede er globalt kjent og allment akseptert forvitres. Ikke minst de mektigste og mest toneangivende stater må respektere det internasjonale regelverket som møysommelig er utviklet og bygd opp for å beskytte sivile, sårede og fanger. Hvordan vil det gå om vi sakte, men sikkert begynner å undergrave reglene fordi vi selv føler oss angrepet? Hva sitter vi da igjen med?