-  Ikke vær redde

Franskmennene har nå sagt «nei» til EU-grunnloven i 15 meningsmålinger på rad. Det betyr at det må tas seriøst.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PARIS (Dagbladet): Det er nettopp det Jacques Chirac gjør. Torsdag deltok han i et to timer langt TV-program med 83 unge fra 18 til 30 år, på direkten. Det var første gang presidenten kastet seg ut i valgkampen, med denne uvanlige, «Idol»-aktige rammen.

-  Ikke vær redde, var hovedbudskapet han hadde til franskmennene. Det gjentok han flere ganger. For det er nettopp det franskmennene er. Redde og usikre.

DET ER IKKE SIKKERT at han overbeviste. Chirac virket som en lærer i måten han forklarte på, og forsøkte å formidle sin viten og erfaring. Som en gammel vismann mener han å kjenne franskmennene og deres redsler. Chirac forsøkte særlig å overbevise venstresida, der nei-et er sterkest. For å prøve å få gehør trakk han fram det ultraliberale skremselet. Han vil selv bare forsvare Frankrikes verdier, og for det trengs det en europeisk organisering og felles regler. Grunnlovstraktaten er nødvendig for å verne om den «sosiale europeiske modellen», sa Chirac. Han advarte mot at Frankrike kan bli Europas sorte får, som blokkerer alt og blir politisk svekket. Kategorier i Frankrike, som bøndene, er totalt avhengige av EU. 80 prosent av deres støtte kommer fra Brussel, eller vel 80 milliarder kroner per år, advarte han. Han utelukker kategorisk nye forhandlinger om en eventuell ny traktat.

FØRST OG FREMST sa han klart fra at han ikke går av dersom nei-et vinner. Folkeavstemningen handler ikke om ham eller om regjeringens politikk, men om grunnlovstraktaten, understreket han. Svært mange av «nei»-sidas velgere føler det nettopp slik. De føler at de i virkeligheten sier «nei» til Chirac og statsminister Jean-Pierre Raffarins liberale politikk, som ikke har klart å bremse på arbeidsledigheten. Blant unge som i TV-programmet er den nå på 20 prosent. En del av velgerne har heller ikke glemt at de var nødt til å stemme for Chirac for tre år siden, og har lyst til å gi ham en advarsel nå. Jo mer vi nærmer oss datoen (29. mai), desto mer får folkeavstemningen et nasjonalt og ikke europeisk preg. Franskmennene har ikke lyst til å si «nei», hevder høyrepolitikeren Jean-Louis Bourlanges. De har lyst til å si «faen». Det kom i hvert fall klart fram av det unge panelet at nesten ingen visste noe om grunnloven eller hadde lest den. Det de var opptatt av, var jobb og framtid.

SAMTIDIG MED AT CHIRAC forsvarte ja-et på TV, hadde «nei»-sida et stort møte i Paris. Der sto fagforeningsfolk, arbeidsledige, papirløse, skoleungdom og streikende på scenen: venstrefolket. De vil nettopp bruke 29. mai til å sanksjonere regjeringen. Uunngåelige José Bové, i sin tid en av dem som lanserte Attac, mente dette var en glimrende anledning til å sparke liberalismen bak. «Nei»-sida rir på en bølge av misnøye, og en reell frykt. Franskmennene har ikke nettopp oppdaget regjeringens politikk. Men flere faktorer falt sammen på samme tid. Man fikk over 10 prosent arbeidsledige. Selskapene flytter produksjonen til billigere land, mens avkastningen aldri har vært så høy. Finansminister Hervé Gaymard måtte gå etter at det var blitt kjent at han bodde i en leilighet på 600 kvadratmeter, betalt i dyre dommer av staten. Og så skapte Bolkestein-direktivet en sann panikk. Folk var på jakt etter en syndebukk. En mulighet til å sanksjonere. Nok er nok.

MER OG MER er det ikke et «nei» til EU-grunnloven, men det er et «nei» til mye annet. Ikke bare Chirac og Raffarin. Men til hele systemet, til direktørene med sine feite lønninger og til teknokratene i Brussel, som vet så mye bedre hva som er bra for den jevne europeiske borger, i dette tilfellet franskmannen. Ifølge den sosialistiske partilederen François Hollande er det et «tåkefullt nei». Velgerne har i hvert fall inntrykk av at det blir mer liberalisme og mindre sosialt. Det var derfor Chirac angrep så sterkt på akkurat dette punktet. Han må brette opp ermene til ytterligere innsats, og mer overbevisende enn i det første TV-programmet. Det er ikke mer enn seks korte uker igjen for å snu tendensen. Og da holder det ikke med «Idol».