Ikke vent på Køben

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ikke sitt og vent på København, skriver den britiske sosiologen Anthony Giddens i avisa The Guardian. Og da mener han FNs klimatoppmøte i København i desember hvor statsledere og ministere fra hele verden skal forsøke å komme fram til en klimaavtale som skal erstatte Kyoto-avtalen i 2012. For få måneder siden ga Giddens ut boka «The Politics of Climate Change» hvor han i klartekst slår fast at aktiv politisk handling på lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå er avgjørende for å kunne begrense global oppvarming. Det hjelper ikke å snakke seg bort og sette seg mål inn i ei framtid som andre må ta ansvaret for. Det er nå det gjelder. Særlig for industrilandene. For som Giddens skriver i The Guardian: «Uansett hvilke avtaler man kommer fram til under forhandlingene i storbyen (København), må de iverksettes av statene. Derfor må alle land, særlig de industrielle, siden de må være ledende, begynne å iverksette politiske mål nå – og de må være reelle, ikke bare mål som ligger behagelig langt inn i framtida.»

Miljøvernminister Erik Solheim har lovet at klima- og miljøspørsmål skal løftes fram av de rødgrønne foran stortingsvalget i høst. Det skal bli interessant å se om debatten drukner i trosretninger, ekstremisme og bortforklaringer. For klimadebatten har for mange blitt et spørsmål å tro på forskningsrapportene som advarer mot global oppvarming, tro på forskere som ikke tror på rapportene eller lytte til sjarlataner som kaller seg realister uten å ha annen kunnskap enn den de finner på nettsteder som passer deres egne fastlåste synspunkter. Det er i sannhet gylne tider for kverulanter og ekstremister.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På mikronivå er avfallssortering vanskelig nok for mange av oss. Da kan man selv tenke seg hvor vanskelig det er å forholde seg til CO{-2}-kvoter, matematiske regnestykker om framtidig tørke og flom, insektinvasjon og sykdommene dette medfører eller andre ubehagelige framtidsutsikter. Så lenge ubehaget ikke er nå, er det en stor utfordring for politikere, som tar klimautfordringene på alvor, å tenne den alminnelige velger til innsats. Vi vil jo ha noe igjen for våre stemmer. Og vi er ikke spesielt redde. Derfor må diskusjonen om klimautfordringene også hentes inn i vår egen tid. Fakta på bakken, som det heter på militærspråket.

Ingen burde fortvile over den livlige debatten om usikkerheten rundt klimaforskningen. Det er jo forskningens natur å tvile seg fram til fakta og så tvile seg videre. I pressen er vi ikke så glad i forskningsmessige museskritt, men dommedagsprofetier er ikke lenger noen «kioskvelter». Konkrete politiske virkemidler som hvilke skatter og avgifter vi må ha på utslipp og miljøgifter er derimot forståelig og kan skape konstruktiv debatt. Eller rasende utspill. Det samme er økonomisk storsatsing på forskning, og ikke minst konkrete støtteordninger for aktiv satsing på fornybar energi. Bare for å ha nevnt noe. Hovedsaken er likevel å ta klimaforskningen, som viser at vi må begrense utslipp for ikke å få en varmere klode, på alvor. FNs store klimarapport handlet om å få alt på bordet. Og en av underrapportene handlet om usikkerheten all forskning alltid inkluderer. Men det har vært forsket i flere tiår, og det er et fåtall forskere som tviler på at det finnes en menneskeskapt del bak klimaendringene det pekes på.

Det som skiller klimaendringer fra de fleste andre problemer, er at det angår oss alle. Sånn sett er det et tverrpolitisk problem, mens forslagene til tiltak er preget av partipolitiske kjepphester. Sett i en større sammenheng finnes det internasjonale forpliktelser som alle partiene må forholde seg til. Og EUs fornybardirektiv som regjeringen må rette seg etter. Da spiller det ikke så stor rolle hva man mener om saken. Men et problem i klimadebatten er at vi i for liten grad har fått fram hva kjernen i debatten handler om, ifølge klimaforskningsinstituttet Ciceros direktør Pål Prestrud. For et par år siden var han i en debatt med redaktøren i forskning.no, Erik Tunstad. Der la Presterud vekt på at polariseringen i debatten er lite konstruktiv. At det ytterst på den ene fløyen befinner seg forskere som står hard på at krisa er nær og at den er menneskeskapt. På den andre ytterfløyen finnes det forskere som mener dagens debatt er irrelevant, og at klimaendringene skyldes naturlige svingninger. Og når debattantene går i skyttergravene får vi stillstand.

Slik er også situasjonen foran København-møtet. De rike landene stritter imot lederrollen ved å tilby for små utslippskutt. Og København-møtet vil handle om hvor mye utslipp i-land vil kutte og hvor mye u-land vil bremse. Og hvor mye teknologi i-land er villige til å gi u-land. Men det er mulig å gjøre noe, både internasjonalt og nasjonalt. Ja, vi kan, for å sitere det populære mottoet til USAs president Barack Obama. Men da er vi over i politikken.