Ikke vis at du er kvinne

I dagens Iran praktiseres de strenge påbudene for kvinners liv og påkledning litt mer liberalt, men hovedregelen er fortsatt at du ikke skal vise at du er kvinne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TEHERAN (Dagbladet): - Du må passe på å aldri bruke belte. Å markere midjen er å signalisere kvinnekroppens fasong. Det må du ikke gjøre.

Hun som skal hjelpe meg å plukke ut en iransk manteau i Teherans shoppingsenter, er lavmælt, men intens. Hun forstår instinktivt at jeg trenger solide råd om proper islamsk kvinnedrakt. En manteau er en lang og løs frakk i en dyster farge. Den er stygg og ukledelig, men tross alt bedre enn den helsvarte chadoren. Jeg kjøper en blåsvart manteau med pene knapper og skulderputer. Et svart hodesjal med noen tynne gulltråder passer godt til.

Iran er en annen verden. På en globalisert klode hvor så mye er likt, er Iran helt annerledes. Man merker det fra første sekund på flyplassen. Før landing hadde jeg fiklet på meg et svart sjal, men oppdaget fort at jeg hadde latt altfor mye lys pannelugg være synlig. Mannen som møtte oss på flyplassen, hilste hjertelig, men da jeg rakte fram hånda, ble han stående helt passiv, ille berørt og sjenert. Det ble ikke noe håndtrykk. Å ta en kvinne i hånda på offentlig sted er fysisk kontakt og dermed forbudt. Han hadde risikert jobben sin ved å ta meg i hånda.

GATEBILDET I TEHERAN likner ikke på noen annen storby. Mylderet av mørkkledde mennesker, sjaldekkede kvinner og uendelige grå husfasader gir byen et nesten illevarslende preg. De enorme veggbildene av ayatolla Khomeini bidrar ikke til å gjøre stemningen muntrere. Under hans strenge blikk lever systemene og symbolene i den islamske republikken videre - i hvert fall på overflaten.

- I virkeligheten lever vi i byene med et Iran 1 og et Iran 2, sier en businessmann vi treffer på en restaurant. Han mener at Iran 1 er det offisielle, overflaten, det synlige bildet - hvor påbudene nødtørftig følges. Iran 2 er det egentlige Iran, slik folk virkelig lever - med sine vestlige klær, sminke, vestlig popmusikk og ikke minst alkohol.

HOS ET INTERNASJONALT konsulentfirma i Teheran treffer jeg Siamak. Han er utdannet i USA og lever nå av å levere analyser til mulige investorer i Iran. Han følger nøye samfunnets kulturelle svingninger.

- Det er blitt noe mer slakk i oppfølgingen av påbudene overfor kvinners klesdrakt, man ser litt igjennom fingrene med forsøk på å tøye grensene, sier han og henviser til at hodesjalet nå kan skyves litt bakover på hodet slik at håret vises, at sandaler er delvis akseptert og at ikke alle klær lenger må være svarte. Revolusjonsgardistene griper ikke lenger til barberblader når de ser en kvinne med sterk leppestift. Kvinner blir ikke lenger pisket for i vanvare å ha vist fram en bar legg. Han forteller at det før presidentvalget var store forventninger til at Mohammad Khatami skulle lempe på påbudene, men han har i stedet valgt å la praksis langsomt endre seg.

«Det er kvinnens plikt å tildekke sitt hode fordi kvinnehår setter i gang reaksjoner som opphisser, misleder og korrumperer menn.» Dette sa daværende president Hashemi Rafsanjani i siste halvdel i nittitallet. I flere år har kampen stått om hodesjalets plassering. I moderne kretser i det sentrale Teheran ligger det langt bakpå hodet, mens det for eksempel i den religiøse byen Qom alltid ligger helt tett rundt ansiktet. En kvinne jeg treffer i et privat selskap, er inderlig lei av diskusjonen om hvor mye hår som skal få lov til å synes.

Krigen om centimeterne synlig hår er illustrerende for noen av de kvinnelige kulturelle/religiøse kamper som utkjempes i dagens Iran. De foregår innenfor et ørlite spekter hvor detaljene blir overdimensjonert viktige. Utformingen av solbriller, tørklepynt, kunstferdige knapper eller fargen på tånegler kan avstedkomme kontroverser. Kan blomster på hijaben aksepteres, er tynne strømper i orden, er skulderputer seksuelt utfordrende?

MIDT I ALT DETTE kan jeg ikke la være å tenke på noen unge iranske kvinner jeg traff på en av FNs kvinnekonferanser på 80-tallet. De var vakre, selvbevisste og flere av dem hadde MBA fra Harvard Business School. De var stolte av sin svarte chador, innført av ayatolla Khomeini. De så på den som en frigjøring fra sjahens vanstyre og fra vestens moteslaveri, sexfiksering og ensidige kroppsvurdering av kvinner. Når vi påpekte tvangen ved å gå tildekket i svart, pekte de tilbake på våre trange bukser og høyhælte sko. - Er det mindre tvang å måtte gå slik? spurte de retorisk.

I dag ser verden annerledes ut for ayatollaens feminister.

- Etableringen av den islamske republikken i 1979 hadde en totalt ødeleggende virkning på kvinnens stilling i Iran, sier Eliz Sanasarian, en professor som nå underviser i California. Kvinner ble henvist til et apartheidliv i sitt eget land. De arver halvparten av sine brødre, deres vitneutsagn er verdt halvparten av en manns vitnemål, kvinner er utsatt for rigide regler og straffes hardere enn menn.

«Iran is not the place to make a feminist statement» står det i min Lonely Planet. Etter noen dagers tålmodighet og velvilje overfor andres kulturer - er underbevisstheten likevel kraftig provosert. Min kvinnelighet må hele tida skjules, som om den var noe å skamme seg over.

Det kreves full oppmerksomhet om sjal, frakk og tildekking hele tida. Hadde det bare vært skikk og bruk, men undertonene av kvinneforakt er ikke til å unngå.

Det er få turister i Iran. Det må være et av de få stedene i verden der utlendinger fortsatt omfattes av en viss interesse. Menneskene er utrolig hyggelige og imøtekommende. Inspirert av det vil jeg forsøke en joggetur. Det blir ikke hyggelig. Selv iført svart sjal, halvlang frakk og tykke joggebukser får jeg aggressive og tydelig skitne tilrop. Jeg snubler i frakken og svetter i sjalet. Boka hadde helt rett. Iran er ikke stedet for feministiske markeringer.

Artikkelforfatteren er kulturredaktør i Dagbladet.

Kilder: «Price of honour»

Muslim women lift the veil of silence on the islamic world.

Jan Goodwin

«Iran - culture schock»

Maria O'Shea

CHADOR - den heldekkende svarte kvinnekappen er fortsatt i bruk.
IMAMENS DØD: Mange kvinner er sterkt troende. Disse minnes den tredje imamens død ved ayatolla Khomeinis mausoleum utenfor Teheran.
IMØTEKOMMENDE: Det er få turister i Iran, og man blir vel mottatt, til og med invitert på piknik sammen med en gruppe unge kvinner.