Ikonene har alltid snakket om seg selv

Shabana Rehman har i det siste fått kritikk for å ta utgangspunkt i sitt eget liv i innvandrerdebatten. Men helt siden 70-tallet har debattene reflektert hva den enkelte innvandrer som individ har vært opptatt av.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DE SISTE ÅRA har innvandrerdebatten vært preget av unge jenter som tar opp sine problemer og sine livshistorier. Dermed har debatten i stor grad dreid seg om tvangsekteskap og æresdrap.

- Men hyppig bruk av enkelte innvandrere og problematikken de tar opp, har vært et fenomen helt fra 70- tallet, sier psykolog Sunil Loona, som arbeider ved Høgskolen i Oslo. Han setter innvandrerdebatten i en historisk sammenheng.

PÅ 70-TALLET ble det åpnet for arbeidsinnvandring til Norge, og allerede i 1975 innførte Stortinget innvandrerstopp. Uten forberedelser for å ta imot nye utfordringer satt Norge igjen med de såkalte fremmedarbeiderne som den allmenne nordmann ikke hadde noe særlig forhold til. På denne tida ble nordmenn kjent med innvandrere gjennom litteratur, blant annet Dag Solstads roman «Arild Asnes».

- Det var vanskelig å skaffe seg kilder, og det var i hovedsak intellektuelle journalister som selv tok opp den nye hverdagen, sier Loona.

PÅ 80-TALLET økte skepsisen til innvandrerne, og flere organisasjoner som Antirasistisk senter, Noas og Mira-senteret ble etablert, og jobbet med holdninger mange innvandrere møtte i Norge.

- Disse organisasjonene profilerte selv enkelte personligheter, som Khalid Salimi, Fakhra Salimi og Annette Thommessen, som alle tok opp rasismeproblemet knyttet til boligmarkedet, arbeidsmarkedet og diskriminering i norsk hverdag, sier Loona.

Boka «Pakkis» av Khalid Hussain var nordmenns første møtet med en pakistansk familie i Norge, og ble stadig vekk brukt som eksempel.

PÅ 90-TALLET skjedde det noe dramatisk. Fra å snakke om holdninger møtte vi nye utfordringer: 2. generasjonsbarna. Flere statistikker om innvandrernes levekår lå på bordet. Kartlegging av skole, integrering og språkproblemer var viktige problemer på 90-tallet. «De nye landsmennene» og ordene «brubygging» var hyppig brukt for å illustrere integreringsarbeidet. African Youth, Ungdom mot Vold og Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering var blant organisasjonene som skulle reflektere den nye voksende generasjonen. Ressurssenteret for pakistanske barn, med Aslam Ahsan i spissen, var også en stadig brukt.

- På 90-tallet foregikk også en slags splittelse i debattarenaen. På lik linje med for-eller-imot-Shabana-problematikken i dag, hadde vi for-eller-imot-«Sataniske vers» av Salman Rushdie. Mange innvandrere følte seg truffet, og ble nærmeste framstilt som Europas nye jøder, sier Loona.

I DET NYE ÅRTUSENET har innvandrerdebatten vært preget av tvangsekteskap og æresdrap.

- Allerede på 90-tallet hadde det norske samfunnet gått lei av de gamle og grå innvandrerkjendisene. Nå ville man ha sterkere, penere, unge, taleføre jenter med utstråling. For første gang satte mediene selv innvandrerspørsmål på dagsordenen, og de gamle integreringsproblemene og rasismedilemmaet var ikke lenger viktig, sier Loona.

- I ET HISTORISK perspektiv har enkelte innvandrere dominert arenaen og snakket på vegne av alle innvandrerne, sier Sunil Loona. Han mener det har vært en utvikling i fokuseringen enkelte innvandrere får i dag, men at tendensen har vært der lenge fordi forskere, journalister og politikere har vært avhengige av å hente sin informasjon fra noen hold.

- Det nye er at det er blitt viktigere å iscenesette seg selv for å nå fram i mediene. Shabana Rehman og de andre unge jentene har et trendy, urbant uttrykk og et direkte språk som appellerer til dem mediene gjerne vil nå: unge lesere og lyttere. Foreldregenerasjonen av innvandrere, som er skeptiske til å eksponere seg selv på samme måte, når ikke like lett fram i dag, sier førsteamanuensis og forfatter Elisabeth Eide ved Journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo. Hun mener også at det ikke er noe nytt at noen innvandrerstemmer høres sterkere enn andre.

- Problemet med innvandrerdebatten gjennom åra er at den ikke reflekterer virkeligheten i en nyansert grad, vi blir bare kjent med et par innvandrere - dermed blir debatten akkurat hva de brenner for personlig, sier Loona.

80-TALLET: Khalid Salimi var et av de mest profilerte ikonene, sammen med blant andre Fakhra Salimi og Annette Thommessen.
90-TALLET: Aslam Ahsan ble et eksponert objekt gjennom sin organisasjon Ressurssenteret for pakistanske barn.
2000-TALLET: Shabana Rehman er et av dagens innvandrerikon. Vi har hatt slike tidligere, men aldri så unge.