Ikonenes sorti

NEW YORK (Dagbladet): I Arizona er Barry Goldwater alvorlig svekket og syk. I California tar Ronald Reagan det siste, lange farvel. To av den amerikanske konservatismens ikoner er i ferd med å forlate scenen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er 33 år, altså en mannsalder, siden den sommeren da Goldwaters stormtropper tok over Ike Eisenhowers republikanske parti, stengte ute dets daværende lederskap og gjennomførte sin konservative revolusjon. I 1964 var det bare to år siden Cuba-krisen og mindre enn ett år siden John F. Kennedy ble skutt ned og drept i Dallas. Vietnamkrigen var på vei ut av kontroll, og uroen ulmet i den svarte befolkningen. Det var ikke langt inn til frykten hos folk i Amerika og ellers i verden. Den lå rett under huden.

  • Barry Goldwater var skremmende når han forsvarte det ekstreme og rasistiske John Birch Society som var sikre på at landet allerede i hemmelighet var overtatt av KGB. I Sørstatene ble hans kandidatur begeistret støttet av Ku Klux Klan. Hans paranoide tilhengere på landsmøtet i det republikanske partiet fortalte pressefolkene at Richard Nixon var kommunist. Men han hadde også unge, hengivne tilhengere som Hillary Rodham, seinere Clinton.
  • Da Goldwater forlot Senatet i 1987 og skrev sin selvbiografi, ville han ikke ta ansvar for sine rasistiske tilhengere eller den konservative bølgen han hadde skapt. Han ville bare stå ved det livet han hadde levd, og sine uttalelser som alltid var ærlige og rett fra levra. I boka hudflettet han Richard Nixon som var noe av det «mest løgnaktige» Goldwater hadde støtt på. Lyndon B. Johnson ble plassert i samme kategori som en politisk kameleon uten ryggrad. De nylig frigitte lydbåndene fra 1963 og 1964 gir Goldwater delvis rett i hans anklage mot Johnson for uærlighet.
  • Men enten han selv vil eller ikke: Historien gir den konservative høvdingen fra Camelback Mountain i Phoenix æren for den gjennomgripende endringen av Det republikanske partiet som førte til valgseier for republikanerne ved presidentvalgene i 1968, 1972, 1980, 1984 og 1988.
  • I California har snikende Alzheimer gjort Ronald Reagan taus. Han er her, men er her likevel ikke. Han stiller opp på bilder sammen med delegasjoner som besøker kontoret hans, men det er usikkert om han lenger vet hvorfor de kommer. Nancy som har viet seg helt og fullt til å gjøre hans liv perfekt og verne om hans plass i historien, kan ikke lenger gjøre det for ham. Han er utenfor rekkevidde. Men han er den suverent mest populære presidenten i live. Alle konservative i landet erklærer at de arbeider for å løfte arven etter Reagan.
  • Holdningen til Goldwater er mer forbeholden. Den gamle på fjellet har vært ubøyelig til det siste. Han nektet å møte opp i Richard Nixons begravelse, og har erklært at Pat Robertson og hans kristne konservative bevegelse er en vederstyggelighet som forsøker å blande seg inn i folks privatliv gjennom politikken. De vil dessuten svekke det grunnlovfestede skillet mellom kirke og stat i Amerika, og det er helligbrøde.
  • Goldwater stilte seg også på grunnlovens grunn da han forkynte at åpent homofile burde slippes inn i de militære styrker. Han mener at det er kvinnens rett å bestemme om hun vil ta abort eller ikke. Han synes de som jager Clinton med Whitewater, skal la det være og la mannen få være president, som han er valgt til.
  • Barry Goldwater vil bli hyllet som en mann med sine meningers mot når han tar farvel. Og Ronald Reagan er allerede blitt hyllet for å fullføre det Goldwater startet. Begge har ridd inn i solnedgangen som helter av sin tid.

Barry Goldwater tapte 44 stater i 1964, men han vant framtida. Han banet veien for Ronald Reagan i 1980, men ble aldri tilgitt at han støttet Gerald Ford mot Reagan i 1976. Den konservative senioren i Senatet fikk ingen framtredende plass ved Reagans side i årene da arvtakeren svingte det amerikanske samfunnet skarpt til høyre. I dag er mange av Goldwaters ideer fra 1964 allment tankegods som også forsvares av den demokratiske president Bill Clinton i et Amerika som er mer konservativt enn det var både i 1964 og i 1980.