Illsint trøndsk lausunge

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De som ikke er riktig snille, skal du holde deg unna, sier mor.

Kanskje en god leveregel, men den regelen blir det siste pikebarnet Magret makter å ta hensyn til; det viser seg tydeligere og tydeligere, etter hvert som hun vokser til.

Åtte år gammel er hun da moren for første gang prøver å prente den inn i henne. Siden følger vi henne frem til 20-årsalderen, og mer og mer vrient blir det å holde seg unna de som ikke er riktig snille. Den bornerte bygda er for sterk, hennes eget temperament er for sterkt, hennes farlige erotiske utstråling ikke minst. Mange er de unge guttene som faller for den illsinte villfuggel'n - særlig etter at hun for alvor blir grepet av trangen til å hevne seg på det harde, dømmende miljøet.

De ytre omstendighetene gjør sitt. Rettere sagt; De blir avgjørende. Saken er den at Magret er lausunge, og det var alt annet enn spøk å være lausunge i en bortgjemt trøndsk fjellbygd i førstningen av forrige århundre. (Forfatteren gjør her og der en smule ut av tidsbildet, men det blir svært utvendig, smaker av staffasje.)

Hva Magret anbelanger, så er hun enda mer lausunge enn lausunger flest: Moren vil ikke fortelle kirken og bygda hvem den «uekte» faren er, og dette er den aller største synd, helt utilgivelig - selv om synden fører den gode ting med seg at hemmeligheten blir et utømmelig samtaleemne, stoff for utallige kaffestunder. Aldri blir bygda ferdig med Olines store feiltrinn. Det vil si, til slutt blir hemmeligheten avslørt, også utadtil. Men da har bygda for lengst satt Magret på den plassen der hun hører hjemme. Utenfor.

Anne Karin Elstad, som gir oss del i hennes besværlige skjebne, debuterte som romanforfatter i fjor. I «Folket på Innhaug» fortalte hun om Oline; der var det hennes tragiske kjærlighetshistorie som stod i sentrum. Også i den nye romanen er Oline en viktig figur, stykkevis den viktigste; men hun må så smått vike plassen for det mørkhårete avkommet, uvanlig og mystisk mørkhåret.

En kunstner med alvor og psykologisk innsikt; det er Anne Karin Elstad, hun viste deg i fjor, og hun viser det i år. Vi følger Magrets skjebne med interesse. I en og annen scene med stor interesse. Men riktig inn på livet kommer vi henne sjelden, enda så mange unge menn som vitterlig gjør det. Istedenfor sterke følelser og sterk vilje må vi ofte nøye oss med forsikringer om sterke følelser og sterk vilje. Stundom farer forfatteren med en harelabb over situasjoner som hadde fortjent en annen behandling. Og jeg for min del må på ny si, som jeg skrev i fjor: Jeg skulle inderlig ønske at hele fortellingen var sett med hovedpersonens øyne, i fjor Olines øyne, i år Magrets. Jeg tror at en fast synsvinkel ville gitt den større kraft. Større dybde også. AKE elsker å skifte vinkel og utsiktspunkt - en slik teknikk vil hun muligens makt om fem eller ti år. Foreløpig er det i tidligste laget, så vidt jeg kan se.

Leo Tolstoj greide det nokså fort. Charles Dickens likeså. For Anne Karin Elstad vil det kanskje kreve litt lenger tid.