Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Illusjonen

Du sjekker på nettet, hvem vil du være?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ER DET MULIG å bli forelsket i en man treffer på nettet, og som man aldri har sett? Svaret er visst ja. Bare i USA besøkte 40 millioner unike brukere datingsider i fjor, og i Norge nettdater 1 million mennesker. Internett er i ferd med å danke ut alle andre sjekkeformer. Likevel oppfattes denne sjekkeformen ofte som noe flaut og lavkulturelt. Hvorfor det?

SIST UKE BESØKTE kjønnsforskeren Stephen Whitehead Universitetet i Oslo i forbindelse med seminaret «Nye intimiteter». Han har forsket på mennesker som treffer hverandre på nettet. Tittelen på prosjektet hans er «The unbearable lightness of online love», altså noe sånt som nettkjærlighetens uutholdelige letthet. Whitehead har dybdeintervjuet forskjellig typer mennesker. Blant annet slike som har chattet med hverandre over kontinenter over år, før de solgte hus, flyttet og satset alt på noen de aldri har sett. Whitehead spør seg hvorfor nettdating har blitt så altomgripende i det seinmoderne samfunn, og svarer at det er fordi formen ikke er ulik det postmoderne mennesket selv: I bevegelse mellom posisjoner og fortellinger. Det er trolig også noe av grunnen til at formen har lavere status enn sjekking i den virkelige verden.

NETTET TILLATER NEMLIG de flørtende å uttrykke seg under relativt sikre omstendigheter. Gjennom Internett kan de projisere sitt begjær og sine følelser med mindre risiko for å bli avvist. Dessuten viser undersøkelsen at begge parter en viss kontroll over tempoet og utviklingen i forholdet. Selve avstanden bærer i seg en erotisk karakter - det at man ikke kan se den andre trigger ens egen seksuelle fantasi. Faktisk kan den andre skapes om nøyaktig slik man vil ha ham/henne. Dessuten harmonerer nettkjærligheten med kjennetegnet for den romantiske kjærligheten for øvrig: Den er basert på en illusjon. Det er det som gjør den så mektig. Når vi elsker tror vi på oss selv, vi bekrefter selvets tilstedeværelse gjennom blikket fra den andre.

KJÆRLIGHETEN ER EN ILLUSJON, sa forskeren. Og opplyste at han selv nylig skilte seg fra kona som han hadde to barn med, ikke uten en viss sorg. Kjærligheten finnes ikke, gjentok han. Dette sa han til nå mumlende protester fra salen på universitetet. Ja vel, sa han. Det er sikkert noen av dere som er forelsket akkurat nå, og derfor ikke kan/vil forstå dette. Så rakte en annen forsker opp hånda: - Men er det å forelske seg på nettet egentlig så ulikt det å forelske seg i virkeligheten? Vil man ikke også der forsøke å redigere seg selv, framstå gunstigst mulig og skjule det man ikke vil vedstå seg ..? - Og kan ikke en illusjon være virkelig nok, ropte en annen. Til dette hadde ikke forskeren noe godt svar. Jeg tror derfor vi kan konkludere med at kjærlighetens gåte ennå ikke er løst - verken på nettet eller i den virkelige verden.