Import/eksport

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I 1979 dro den kjente amerikanske feministen Kate Millet til Iran, for å fremme kampen for kvinners rettigheter. Revolusjonen var over, Sjahen var styrtet, nå pågikk den intense kampen om hva det nye samfunnet skulle bli. Men det som møtte Millet var ikke en stusselig liten gjeng feminister som trengte hennes veiledning, det var en stor og mangslungen bevegelse som allerede utgjorde en betydelig maktfaktor. På kvinnedagen 8. mars 1979 arrangerte de enorme demonstrasjoner i Teheran med plakater der det sto: «Revolusjonen må rykke kvinner fram, ikke sette oss tilbake!». De fremmet en rekke krav, blant annet mot det nye forslaget om å innføre slørpåbud.

Millet var i sjokk over det hun så. «Det er et helt hjørne, den islamske verden, det stedet vi trodde det ville bli vanskeligst å nå fram til, og wow, se nå!» Den eneste mulige tolkningen for Millet var, altså, at det iranske kvinneopprøret var et direkte resultat av vestlige feministers innflytelse – at slike som henne hadde «nådd fram». Høy på seg sjæl og helt uten forståelse for det labile politiske landskapet hun befant seg i, uttalte hun seg til iransk tv under demonstrasjonen: «Jeg er her for å beskytte kvinners rettigheter, fordi Khomeini er en sjåvinist». På klingende amerikansk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mange iranske feminister har i ettertid pekt på hvilken destruktiv effekt Millets tv-opptreden hadde. Selv var iranerne fullt klar over at presteskapet og andre reaksjonære krefter ville framstille all kvinnekamp som vestlig og fremmed, og slagordet som runget gjennom Teheran på 8, mars var derfor: «Kvinnefrigjøring – verken Vestlig eller Østlig, men universelt!». Slik spilte de smart på Khomeinis sentrale slagord «Verken Vestlig eller Østlig – islamsk republikk!»

Millet overdøvet dette, og bidro til å gjenetablere ideen om feminisme som vestlig import, noe som gjorde det enklere å knuse kvinnebevegelsen i den post-revolusjonære fasen da alt vestlig ble sett på som kontrarevolusjonært og trussel mot staten.

Denne historien kunne lært vestlige feminister en hel del om forskjellen på det å vise solidaritet og støtte, og det å trampe inn og tro at man er en etterlengtet frelser. Dessverre ble ikke Iran en slik lærepenge. I stedet hører vi fortsatt mange amerikanske og europeiske feminister snakke om å «nå ut» til ikke-vestlige kvinner og «løfte dem inn» i menneskerettigheter og kvinnefrigjøring – som om kurdiske, afghanske eller nigerianske kvinner aldri har kommet på tanken selv.

Igjen er det opprør i Iran. Igjen framstilles det som om demokrati- og frihetslengselen er sprøytet inn utenfra, at tilhengerne av «den vestlige» kandidaten Mousavi har blitt «nådd» av vestlige eksporttanker. Det er en forskrudd forenkling av kompleksiteten i iransk politikk, der motstand mot undertrykking og fåmannsvelde har gått som en rød tråd gjennom landets historie.

Tilsvarende innbiller vi oss at alle ikke-vestlige innvandrere i Norge også må «innvies» i det glade budskap. Vi antar at demokrati, menneskerettigheter og kvinnefrigjøring er uforståelige fremmedord for dem, som må pugges og pugges og pugges, til de sitter.

Fra dag én på asylmottaket og helt fram til bestått statsborgerskapstest.

Men svært mange av dem vi setter på skolebenken på «introduksjonskursene» våre, vet langt mer om frihetskamp enn de fleste nordmenn til sammen.