I 1979 dro den kjente amerikanske feministen Kate Millet til Iran, for å fremme kampen for kvinners rettigheter. Revolusjonen var over, Sjahen var styrtet, nå pågikk den intense kampen om hva det nye samfunnet skulle bli. Men det som møtte Millet var ikke en stusselig liten gjeng feminister som trengte hennes veiledning, det var en stor og mangslungen bevegelse som allerede utgjorde en betydelig maktfaktor. På kvinnedagen 8. mars 1979 arrangerte de enorme demonstrasjoner i Teheran med plakater der det sto: «Revolusjonen må rykke kvinner fram, ikke sette oss tilbake!». De fremmet en rekke krav, blant annet mot det nye forslaget om å innføre slørpåbud.

Millet var i sjokk over det hun så. «Det er et helt hjørne, den islamske verden, det stedet vi trodde det ville bli vanskeligst å nå fram til, og wow, se nå!» Den eneste mulige tolkningen for Millet var, altså, at det iranske kvinneopprøret var et direkte resultat av vestlige feministers innflytelse – at slike som henne hadde «nådd fram». Høy på seg sjæl og helt uten forståelse for det labile politiske landskapet hun befant seg i, uttalte hun seg til iransk tv under demonstrasjonen: «Jeg er her for å beskytte kvinners rettigheter, fordi Khomeini er en sjåvinist». På klingende amerikansk.