Indianer-sommer

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VI VAR TO foran den amerikanske ambassaden. Det var 11. september, dagen som forandret verden. Klokka var presis 10.05, som det står nederst i billedkanten på den amerikanske terrorserien på TV. Jeg ville se hvordan ambassaden markerte begivenheten, men her var alt som vanlig. Gittergjerder, overvåkingskameraer, væpnet politi. Bortsett fra stjerner og striper på halv stang var det ikke større oppstuss enn at vi kunne stå i ro og mak i solskinnet på fortauet og studere politiet med automatgeværer og travle fotgjengere, som alle har begynt å venne seg til terrorberedskapen rundt ambassaden på Drammensveien og panservernet mot selvmordsbombere rundt den israelske ambassaden et par kvartaler bortenfor i Parkveien.

HAN VAR MØRK med skjegg. Muslim, kanskje. En typisk islamist, tenkte jeg. En sånn som sprer frykt i flykabinene etter dagen som forandret verden. En mørk mann med skarpe trekk, skjegg og krøllet hår, en som må bruke lang tid i passkontrollen og sikkerhetsklareringen, og likevel er jeg ikke trygg når han kommer om bord og slenger den lille bombekofferten sin opp i bagasjehylla. Nå står han her og holder øye med den amerikanske ambassaden. Ubevegelig. Han blir stående når jeg går videre. Klokka er 10.06. Tar ikke blikket fra ambassadebygningen. Jeg snur meg. I profil kan han likne en israelsk soldat slik jeg har sett dem stå og henge på Golgata i Jerusalem. Pene guttunger med altfor store maskingevær.

MANNEN FORAN den amerikanske ambassaden er også ung og har noe påtatt likegyldig over seg, der han støtter ryggen mot det kongelige stakittgjerdet av smijern. En israelsk fundamentalist som skal møte en ukjent partner nettopp her denne morgenen? Kanskje. Sammen skal de legge en plan som ingen av dem kjenner i detalj ennå. En ironisk gest å møtes i Oslo, hadde han tenkt da han fikk oppdraget. Jeg blir stående bak en lyktestolpe og betrakte ham. Finner fram solbrillene fra veska. Ingen hjemme vet hvor jeg er. Nei, dette er ikke bare en amerikansk jøde som har oppsøkt ambassaden for å minnes de døde fra Ground Zero. Niks. En drittunge på rulleskøyter roper «fløtt deg». Jeg kaster meg ned for å komme ut av synsfeltet hans. Men mannen ser meg, rynker brynene som om noe irriterer ham. Klokka er 10.07.

JEG GÅR SOLSIDA nedover Drammensveien. Nå og da et par-tre skritt baklengs for ikke å miste mannen av syne. Syklistene er hissige som veps i september. Gamle menn med bare overkropper ligger flatt over styret, tråkker på i shorts og eier hele fortauet. Været er glassklart og himmelblått. En fyr med sykkelhjelm kommer mot meg. I den ene neven holder han en mobiltelefon. Idet han passerer meg på sykkelen og presser meg ut i veibanen, hører jeg at han snakker i telefonen, iraksk, tror jeg. Han enser meg ikke, klokka er 10.08, tråkker bare videre oppover mot den amerikanske ambassaden. Jeg stopper, snur meg og ser at han stanser et godt stykke fra terroristen som har gjenopptatt betraktningen av ambassaden. Syklisten med mobilen tar av seg hjelmen. Jeg tar sjansen, kryper flere skritt ut i gata for å få et skikkelig overblikk. Mannen på fortauet setter seg i bevegelse. Slentrer nedover mot syklisten som avtalt. Tegnet var å ta av seg sykkelhjelmen. Jeg kan ikke se om de snakker med hverandre, men nå er det syklistens tur til å ta oppstilling foran ambassaden.

JEG LIGGER KLINT opp til gjerdet som stenger mot trikkelinjene på Drammensveien, og kjenner sola bake. Det pågår veiarbeider, men hvis jeg ruller meg rundt på magen og liksom studerer arbeidet som pågår nede i hullet, har jeg likevel oversikt. En svett veiarbeider gløtter over kanten og roper et forskrekket «pass opp», for der kommer leddbussen med et iltert bjeff, og jeg rekker å kaste meg inn på fortauet, bak attentatmannen. Han har sett meg og setter opp farten. Jeg faller av og rapper en blomst fra parkvesenets bed som kanter parksida av Drammensveien. Det følger med ei halvdød humle som plutselig våkner til liv. Han snur seg, men ser bare en hvithåret dame i sin beste alder som ved hjelp av håndveska smasher ei humle elegant over til de evige jaktmarker. Klokka er 10.09. Ved lyskrysset nedenfor nr. 1 stiller jeg meg så tett bak ham at jeg kan kjenne den skarpe lukten av stor fare som omgir enkelte typer. Jeg tar aldri feil sånn.

VI FORTSETTER SOLSIDA ned Karl Johan. Han foran, jeg bak. Jeg begynner å bli sikker i sak. Han fisker opp en mobiltelefon som piper i lomma. Avtaler noe med syklisten foran ambassaden mens han skrår opp Lille Grensen. Jeg passer på å stanse foran brilleforretningen, beveger meg lydløst, trekker knapt pusten. Rundt oss sitter intetanende folk foran kaffebarene og nyter drivhuseffekten. Klokka er 10.10 og jeg har ennå ikke hørt fra kontoret. Foran Baker Hansen snur han seg så brått at jeg kan se de svarte hårene på de smale hvite hendene, brutale hender som kan skru sammen ei rifle med kikkertsikte i stummende mørke. Tiggeren ved inngangen til T-banen reiser seg forbløffende ubesværet. Foran Lutherstiftelsens bokhandel er jeg omringet. Jeg leter febrilsk etter mobilen min. Kaster meg fram. Klokka er 10.11.