Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Individet feller krigen

Nattoget rullet over slettene i Tyskland. Jeg var 18 år, på interrail og leste «Intet nytt fra Vestfronten» av Erich Maria Remarque. På side 139 forsto jeg dybden i krigens kollektive mangel på moral. I det øyeblikk du opplever fienden som et menneske og lever deg inn i hans liv, er slaget tapt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er «vi» og «dem» i enhver krig. Men i krigsoperasjonene i Kosovo er det overveldende. Vi vet ingenting om hvor mange mennesker som er døde på jugoslavisk side. Russlands forsvarsminister, Igor Sergejev, sa mandag at 1000 sivile liv er gått tapt så langt, men tallet er usikkert. Det vi vet er at kapteinen på et styrtet amerikansk fly har overlevd. En lynrask redningsoperasjon berget flygeren, og nå hviler han ut på Aviano-basen i Italia. Bill Clinton telegraferte, og hans kone fikk umiddelbart beskjed.

  • I Remarques krig fikk ingen beskjed. Han skriver om første verdenskrig hvor soldater sloss mot hverandre. I episoden som gjorde så sterkt inntrykk på meg, sitter hovedpersonen i et granathull med liket av en av fiendens soldater som han har drept. Etter hvert kommer skyldfølelsen. Han finner den dødes lommebok, bilde av kone og barn, brev og små eiendeler. Skam, skyld og fortvilelse kommer over soldaten. Han har drept et menneske. Kvalene varer helt til han kommer seg ut av granathullet. Tilbake hos kameratene forstår han ikke hva han tenkte på. Den døde var jo en fiende. Krigens tankesett er gjenopprettet.
  • Moderne kriger utkjempes ikke mann mot mann. De foregår gjerne med fly mot sivile. Men den grunnleggende moral er den samme. Å leve seg inn i ofrenes skjebne truer hele krigsprosjektet. Det har krigsherrer visst siden tidenes morgen. Det må være «vi» og «dem», selv om «dem» denne gangen ikke er fienden. I krigen i Kosovo er ofrene mennesker som er på feil sted til feil tid.
  • Om medfølelse er krigens fiende, er teknologien dens beste venn. De kortvarige bombetoktene er som skapt for å hindre langtrukken empati. «War light» kaller den svenske historikeren Peter Englund disse korte krigene. - Plutselige detonasjoner fra amerikanske krysserraketter. Pang i går, glemt i dag og knapt noen oppmerksomhet i morgen, skriver han i Dagens Nyheter. Han er redd for at slike kriger skal senke terskelen for angrep hist og her, hver gang en president trenger å vise muskler og handlekraft.
  • Og de angrepne er alltid «dem», mens «vi» på vår side dramatisk har endret synet på tap av liv i krig. Om omtanken for ofrene er beskjedne, er bekymringen for egne tap desto større. Sist noen så soldater dra jublende til en krig var under Falklandskrigen. Til tonene av «Rule Britannia, Britannia rule the waves» dro de til den argentinske general Galtieris okkupasjon av noen øyer i Sør-Atlanteren. Til Golfkrigen dro troppene kampberedt, men langt fra jublende. Det måtte månedsvis med tung anti-Saddam-propaganda til for å skape en rimelig kampmoral. Det kom 200 bodybags tilbake fra Kuwait, spørsmålet er om den amerikanske opinion hadde tålt særlig flere.
  • Med Vietnamkrigen snudde synet på det individuelle tap i krig. Lite var ærerikt, mye var tvetydig, og alt kom rett inn i TV-stua. Vietnam-monumentet i Washington er da også det første krigsmonument som gjør hver fallen soldat til et individ. 55000 navn er hogd inn i svart stein. Denne dystre veggen er den mest besøkte attraksjonen i den amerikanske hovedstaden. Som besøkende blir man stående helt stille mens det siger inn over en hvor mange liv - hvor mange enkeltmennesker - det var som døde.
  • Hva som skjer videre i Kosovo vet ingen. Bakkestyrker diskuteres. Men, som oberstløytnant Helge T. Markussen sa i Dagbladet lørdag, bakkeangrep krever mellom 60000 og 100000 soldater, og NATO må være beredt til å tåle betydelige tap. Individuelle tap. Det er lenge siden Nikolaj Bolkonskij i Tolstojs «Krig og fred» sendte sin sønn Andrej til krig mot Napoleon. Sønnen fikk med seg en advarsel til krigssonen i Østerrike: «Om du dør er det sorg for meg på mine gamle dager, men om du ikke oppfører deg som en soldat er det en skam.»