Individets svøpe

Både «agurktida» og en viktig debatt går mot slutten samtidig. Det gjør de hvert år.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I OPPSLAG etter oppslag i sommer har jeg registrert historier i pressen med tydelige fellestrekk. Historiene har oss, de «ordentlige» borgerne på den ene siden, og på den andre siden dem som enten vil være som oss, nekter å være som oss, nektes å være som oss eller rett og slett ikke bør være som oss.

«Få bort gratismaten til de narkomane,» sier lederen av et byrådsutvalg i Oslo, fordi fenomenet skaper enorm konsentrasjon av folk. Det er det som tydeligvis er problemstillingen, ikke om de narkomane skal ha mat eller ikke. «Bruk bistandspenger til å få bort asylsøkere som koster samfunnet enorme summer,» lyder et forslag regjeringen vil drøfte. Asylsøkerne skal dermed få det enda verre der de havner - for bistandspengene som skulle bygge landet er brukt til å sende dem ut. Og Human-Etisk Forbund viser respekt for Kirkens rett til å få bort homofile.

De andre skal kues til å være noe som vi ønsker at de skal være. De betraktes, eller har vært betraktet, som grupper og ikke mennesker. Grupper innehar ikke enkeltnavn. De omtales og behandles ofte på samme måte som tilfellet var under kolonitida.

JEG HAR BRUKT hele mitt voksne liv til å skrive og snakke om aksept for å være den man er, og ikke den hudfargen man bærer. Men spør noen på gata, så må de nok tenke seg om en stund før de kommer fram til: «Å ja, han fra Antirasistisk Senter.» Etter at jeg valgte å slutte på senteret for over fem år siden, har jeg ikke uttalt meg om innvandrerspørsmål. Ikke fordi jeg ikke vil snakke om det, men fordi jeg mener at det var på tide å la andre, og helst yngre, stemmer komme fram i denne debatten, og også fordi jeg som aktiv samfunnsborger også er opptatt av andre ting.

Men etter fem år, og etter å ha vært spaltist i denne avisa uten å ha skrevet ei eneste linje om innvandrere, er jeg fremdeles omtalt som representant for ei gruppe, eller som Dagbladet nylig omtalte meg: Et av 80-tallets ikoner. Jeg innser i dag at dette er fordi det var tida som utpekte meg som representant for ei gruppe - selv om jeg var mer meg selv enn representant for ei gruppe. Tida hadde rett og slett ikke plass til et individ blant de fremmede.

DET ER HISTORIELØST å glemme at mange har vært utrolig modige, veldig veltalende og kritiske til den gruppa de tilhørte. Det er nemlig slik at vi i dette landet har en historie med tatere og jøder, homofile og innvandrere som har vært objekter, stumme grupper. Hver gang noen av disse snakket, var det stammens hyl vi hørte. Nordmenn er individer - alle andre er grupper. Med mindre de da blir som oss.

Tida har likevel forandret seg, like mye som selve debatten om minoriteter eller integrering. Vi er ikke lenger enige om hvordan «de» er som gruppe. Nyanseringer kommer inn. Flere stemmer snakker ut av høyttalerne. Individualiseringen har blitt sterkere, gudskjelov.

Selv om personifiseringer skjer i takt med utviklingen av andre debatter i samfunnet, er dette utelukkende positivt. At ei jente som Shabana, eller flere andre, er dyktige og vel artikulerte, burde bare være et problem for dem som undervurderer individets rett til å være individ. Det oppsiktsvekkende er at personifiseringen av debatten skjer på en sånn måte at emnene overdøves. Såpass at debatten blir oppkalt etter Shabana, med bare én illustrasjon - bildet av Shabana. Uten at hun selv kan klandres for dette.

UTTALELSENE i integreringsdebatten i sommer kommer stort sett fra engasjerte personer som er vant til at dette handler om politikk. Kortslutningen kommer der hvor ønsket om å føre debatten som politisk debatt kolliderer med ei stor gruppe jenter og gutter med innvandrerbakgrunn som i liten grad er interessert i politikken. Det de i sterkere grad er opptatt av, er sin rett til å bestemme over sitt eget liv. Det vil de ikke kompromisse på. Hvorfor skulle det være et problem? Ønsket om å føre en politisk debatt trenger på ingen måte å kollidere med andres ønske om ikke å være politisk.

MENS ERNA SOLBERG vil kaste ut folk bare på mistanke om kriminalitet, har Agenda X' sommerleir på Tromøya gjort et bemerkelsesverdig skritt i motsatt retning. Ledelsen bestemte at ingen av de sytti ungdommene skulle sendes hjem - uansett hva de gjorde. Utfordringene skulle takles der og da. Resultatet er at en av gutta som har vært på mange skoleturer og leirer, for første gang har fått være med helt til slutt.

Innvandring, eller såkalt integrering, har vært agurkstoff i flere år. Selv om debatten også i år har foregått i agurktida, har den gitt oss mange og kreative nye klanger. Det trenger vi. Men ikke nødvendigvis i agurktida.