Ingen brubygger

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det kan ofte synes som Kristelig Folkeparti fortsatt leter etter meningen med livet etter Valgerd Svarstad Haugland og Kjell Magne Bondevik. KrF har ikke funnet noen klar rolle å spille og framstår som mer identitetsløse. Perioden med Valgerd var rettet inn mot praktiske rettigheter i familiepolitikken. Den varme partilederen kjempet som ei løvinne for sakene sine og sjarmerte. Partiet trakk til seg mange kvinnelige velgere, ofte damer i omsorgsyrker utenfor de store byene. Når Dagfinn Høybråten åpner landsmøtet i dag er disse velgerne for lengst forsvunnet. Det gjenstår å se gjennom helga om landsmøtet blir den vitamininnsprøytningen partiet trenger.

DE STORE SLAGENE er tapt. Felles ekteskapslov fulgte etter partnerskapsloven og abortloven. Problemet er at KrF kommer med veldig lite nytt. Et parti som mest av alt forsvarer det bestående har vanskeligheter med å fenge nye velgere. Mange kristne, konservative velgere er dessuten oppgitt over partiets vingling i forhold til Frp. KrF har åpnet seg for ytterste høyrefløy i perioder, men så lukket døra. På pressekonferanse tirsdag smelte partileder Dagfinn Høybråten døra rett i fleisen på både Siv Jensen og Jens. HøyBråten sier han ikke tror på noe indre KrF-opprør for Frp. Men det murrer. Ei gruppe forkynnere og tidligere KrF-tingmenn protesiterer rett før landsmøtet mot at ledelsen ikke vil inkludere Frp i en regjeringsplattform.

HØYBRÅTEN STØTTER Fritt Ord-vinneren Nina Karin Monsen fordi lesbiskes rett til kunstig befruktning svekker fars rettigheter. Men hvorfor går han ikke hardere ut på banen? En annen aktuell sak: Oslo-biskopen Ole Christian Kvarme har skrevet under på oppropet «Stopp muslimhetsen»; en reaksjon på et stadig mer polarisert hjemlig debattklima med ekstreme utspill mot minoriteter. Mange kristenfolk mener biskopen sager over greina han og den norske kirke sitter på. Også Kristelig Folkepartis Ungdom har undertegnet mens mange kjernevelgere fnyser. Det handler om verdier.

MENS INTEGRERINGSKLIMAET hardner til og den rødgrønne regjeringen famler og rører med politihijaber og blasfemi, ber Høybråten nå regjeringen ta initiativ til en tverrpolitisk integreringskommisjon. For Norge trenger nye grep for å løfte integreringsdebatten inn i et mer konstruktivt og helhetlig spor. Norge trenger et tydeligere forsvar for våre felles verdier, altså kristendom og humanisme, sier Høybråten og vil trekke med minoritetsorganisasjoner.

KrF er glad i kommisjoner. Også andre mener det er tid for den store samtalen. Professor Oddbjørn Leirvik ved Teologisk Fakultet som i en årrekke har jobbet med religionsdialog, ønsker at det nedsettes et utvalg som kan utforme en mer gjennomtenkt religionspolitikk. Leirvik mener norsk religionspolitikk i dag handler om å verken utfordre kristne eller sekulære majoritetsinteresser.

VI ER ET UMODENT flerkulturelt samfunn. Men kanskje er det en god idé å gjennomføre Det store nasjonale integreringsprosjektet. Det trengs å skape en himmel over det flerkulturelle samfunnet – en overbygning som forener. Vi trenger nye tanker. De kommer ikke rekende på ei fjøl i et valgår. Problemet med forslaget om kommisjon er at når Høybråten tar til orde for å forsvare de norske fellesverdiene, snakker han om de kristne verdiene som de gode verdiene som må vernes. Han favner ikke bredt og blir dermed ingen brubygger.

KRF ER ET dypt konservativt parti som i dag ikke evner å målbære moralske spørsmål slik at det fenger utenfor egne rekker. Partiets holdninger tilhører i økende grad et lite mindretall på Sørlandet og Vestlandet. KrF-utspill framstår ofte mest som en bekreftelse på tilhørighet og bekrefter igjen KrF som et verdikonservativt, lukket parti. Den kristne profilen er blitt sterkere under Dagfinn Høybråten. Mens partiet under Svarstad Haugland og delvis Bondevik nærmest framsto som et fellesreligiøst parti, er KrF trangere.

I SKVIS. Holdningen til «de andre» trekker partiet langt – i begge retninger. I KrF fins de aller snilleste damene som i nestekjærlighetens navn stiller opp for enhver asylsøker. Vi snakker jo om et anstendig, kristent parti med røttene sine i folkekirkelighet, som på sitt verste er sneversynt og trist, men på sitt beste; romslig, varm og demokratisk. Men den andre, harde fløyen ønsker en asylpolitikk styrt med jernhånd og pisk. Det snakkes mye om bevaring av «norske verdier» og FrP som den siste kristne kriger. Konkurransen om å være mest Israelvennlig leder Jensen også for tida. Framstår Høybråten for muslimvennlig, løper enda flere til Siv. Mens andre kristenpartier i Europa i dag dyrker islamfobi og fiendebilder, kunne KrF hatt en oppmykende og spennende rolle. Men først må KrF gå inn i vår tid.