Ingen bryr seg

I går kom nye tall for arbeidsledigheten. «Lysning i arbeidsmarkedet» lyder tittelen på NTBs telegram. Alt er tilsynelatende fryd og gammen. Ingen statsråder stilles til ansvar, opposisjonen ligger flat, LO er taus.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I stedet er det en alminnelig oppfatning at det er mangel på arbeidskraft, det er stramt arbeidsmarked, som ekspertene sier, og som bekymrer NHO. Helst burde vi hatt høyere ledighet for å dempe presset i økonomien. For da ville jo lønnskravene bli lavere, og Svein Gjedrem kunne kanskje sette ned renta også.

  • Men det er ingen lystelige tall Aetat presenterer for tida. 3,1 prosent er arbeidsledige, i høst var det enda flere. Det er skyhøyt over tidligere tålegrenser. I reine tall er 72000 helt ledige og over 10000 på såkalte tiltak. I gamle dager slo vi disse tallene sammen. Det ville gitt mer enn 80000 ledige. Under regjeringen Willoch erklærte LO generalstreik mot en slik ledighet, og forlangte at Willoch måtte gå av. Arbeiderpartiet krevde én prosent - eller 30000 - ledige. Så kom Gro, og sju år seinere hadde vi nesten 200000 ledige.
  • Men nå bryr ingen seg om at 80000 er uten arbeid. I tillegg er nesten like mange yrkesvalghemmede. Årsaken er at vi i vår markedsøkonomi er blitt tvunget til å godta langt høyere ledighet enn før. Det er rett og slett nødvendig for å holde den nye økonomien i balanse. Tidligere kunne vi jo drive statsdirigering både med renter og sysselsetting, og så kunne vi alltids devaluere når det hele gitt galt, slik det ofte gjorde. De virkemidlene sa vi farvel til i 80-åra, og bare fantaster kan innbille seg at vi kan ta dem fram igjen. I det minste er EØS et effektivt hinder for det. Vi har fått en langt hardere virkelighet, der de økonomiske tyngdelovene rammer selv oss, og det ganske så ubønnhørlig.
  • For vi har jo lavere ledighet enn de aller fleste andre land. I euroområdet ligger ledigheten opp mot ti prosent. Det ville skapt revolusjon i Norge. Derfor har vi også større lønnskostnader og høyere rente. Når så oljerikdommen gir oss en steinhard valuta, er det et under at vi fortsatt har en smule eksportindustri igjen. Men dette hjelper jo ikke de 80000 ledige. For få år siden ville så mange ledige blitt betraktet som et betydelig sosialt problem. Dagpengene er en belastning på statsbudsjettet. Per-Kristian Foss kunne brukt pengene til å innfri dyre valgløfter.Likevel er ingen i dag bekymret for 80000 ledige. Ikke regjeringen, ikke opposisjonen og ikke NHO. Men det underlige er at LO og andre fagorganisasjoner har hatt en så smertefri omstilling til denne nye virkeligheten. De har høynet sin smerteterskel flere hakk. Kan det skyldes at bekymring for høy arbeidsledighet vanskelig lar seg kombinere med høye lønnskrav?