Ingen er uskyldig

Det var LOs nestleder Jan Balstad som foretok en botsøvelse over NRKs morgensending i går. Fra LO Industris landskonferanse på Halvorsbøle, samme sted hvor regjeringen legger opp sine budsjetter, sa han at årets lønnsoppgjør ble for dyrt. Det såkalte solidaritetsalternativet ble satt til side. Det er en viktig erkjennelse fra toppledelsen i LO.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Balstads konklusjon bør ikke komme som noen overraskelse. Alle som ikke er aktører i lønnsoppgjøret har for lengst visst at oppgjøret i år fikk en helt annen karakter og dimensjon enn vi har vært vant til tidligere på 90-tallet. Men hittil har LO og andre organisasjoner hevdet at rammene var forsvarlige og oppgjøret ansvarlig også i år. Det er viktig for å slippe unna skyld for oppgjørets negative konsekvenser.

  • Det er neppe noen tilfeldighet at det nettopp var på LOs industrikonferanse Balstad sa dette. Det er ikke den forsamlingen som bør være mest tynget av skyld. Oppgjøret i privat sektor, med Fellesforbundet og Kjell Bjørndalen som bjellesau, gikk neppe ut over ansvarlige rammer, i alle fall ikke på sentralt hold. Men det som seinere skjedde utover våren, har lite med moderasjonslinja å gjøre.
  • Nå kan mye sies om årsakene til at oppgjøret som helhet ble for dyrt. Men en viktig faktor var debatten om lederlønningene, som skapte det klare inntrykket at de som snakket varmest om moderasjon, selv ga blaffen. Solidaritet angikk alle andre enn dem selv. Det er en gåte hvordan disse folkene ikke skjønte hvilken signaleffekt dette hadde. Med dagens Almskog-avtaler er tilstandene blitt enda verre. Noen har intet lært, og er åpenbart utenfor rekkevidde til å motta lærdom. I offentlig sektor så vi noe av den samme virkningen av de feite lønnstilleggene helseminister Gudmund Hernes hadde gitt til legene. Det utløste selvsagt kjedereaksjoner.
  • Med Balstads innrømmelse kan det være håp om å få deler av den økonomiske debatten mer ned på jorda. I det minste kan det bli en mer rimelig fordeling av skylda for renteøkningen. Hittil har både LO og de andre organisasjonene holdt lønnsoppgjøret utenfor dette synderegisteret. Nå går ikke det an lenger. Men da må ansvaret for å få rentene ned igjen også fordeles på en annen måte. LO, YS og AF må ta sin del av jobben.
  • Slike krav har organisasjonene avvist. De har tvert imot bidratt til å skape en stemning som må påvirke rentene i feil retning. Allerede nå er det kommet krav om store lønnstillegg til våren, og begrunnelsen er at de skal ha kompensasjon for renteøkningen, en renteøkning de selv har bidratt til. Tre forbundsledere med Kjemisk-leder Olav Støylen i spissen, lanserte dette opplegget i Dagsavisen forrige uke. Det er en ren oppskrift på ny ledighet og inflasjon. Samtidig overdriver de voldsomt i beskrivelsen av hvilke virkninger renteøkningen har fått på privatøkonomien for folk flest. En fersk undersøkelsen fra Sparebankforeningen viser at renteøkningen rammer langt færre enn antatt, og at lønnstillegget ikke er spist opp.
  • Yngve Hågensen har hittil ikke holdt igjen verken i krisemaksimering eller ansvarsfraskrivelse. Såpass hardt har han enkelte ganger tatt i at han kan mistenkes for å være ute i partipolitisk ærend. Fagbevegelsen skal selvsagt være en politisk aktør, og vi må finne oss i at LO også driver partilagspill. Men å gjøre LO til en partipolitisk kamporganisasjon er noe annet. Hågensen har vært farlig nær denne grensen den siste tida. Kan det skyldes at han har investert så tungt i Thorbjørn Jagland som partileder? Etter Jan Balstads utspill blir det imidlertid vanskelig å hevde at de hjemlige årsakene til renteøkningene hviler så ensidig på regjeringen som Hågensen og LO hittil har gjort.

Dermed kan debatten om hvordan vi skal få ned rentene igjen, bli mer avslappet. Det kan til og med være håp om at den gir frukter.