Ingen fest i festningen

Vi bor i Festung Europa. Riktignok vil EU - og dermed Norge - på papiret få svært siviliserte og velmenende regler for hvordan flyktningerskal behandles. Men det blir langt fra noen fest for flyktninger i Europa.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HOLDNINGEN TIL FLYKTNINGER er veldokumentert. Den er altfor ofte hjerteskjærende, som ved Utlendingsdirektoratets behandling av kosovoalbanske Ilirida (3). Fredag skrev Dagbladet at UDI opprettholder sitt vedtak om utvisningen av Ilirida og hennes familie til tross for at den lille jenta er under behandling for lungetuberkulose, og det er sannsynlig at både den behandling og bostandard man kan tilby i Norge er langt bedre enn den hun kan få i Kosovo. To ansatte i UDI er i sakens anledning anmeldt til politiet for det jusprofessor Henning Jakhelln kaller uforstand i tjenesten. Nå får Iliridas familie bli til klagen som er sendt inn er behandlet.

HOLDNINGEN TIL FLYKTNINGER er dermed det største problemet. De skal ut, så sant det er en paragraf i loven som gjør at de kan sendes ut. Dermed basta. Og kosovoalbanerne, som fikk midlertidig opphold i Norge og resten av Europa fordi nesten en million av dem ble jaget ut av sitt eget land for to år siden, skal nå tilbake. Det skjer i alle europeiske land, og Norge er langt fra noen «versting», selv om regelrytterne i UDI er veldokumentert firkanta.

I PRINSIPPET ER HOLDNINGEN til flyktninger åpen og imøtekommende. Flyktningkonvensjonen - som Norge og alle «siviliserte» land har underskrevet - gir en flyktning rett til behandling av sin sak. Og mer enn det. For alle reelle flyktninger har intet mindre enn rett til asyl. Nå er ikke lenger Ilirida og hennes familie flyktninger med rett til asyl. Forholdene i Kosovo er nok vanskelige, men de politiske forholdene er ikke slik at kosovoalbanere normalt kan gjøre krav på asylrett. Iliridas familie trenger bare litt menneskelig omsorg til hun blir helt friskmeldt.

MEN VÅRE HOLDNINGER TIL FLYKTNINGER kommer ikke til uttrykk i humane og velmenende lover. Holdningene kommer til uttrykk i hvorvidt potensielle flyktninger får prøvd sin sak. For noen uker siden etablerte de fleste EU-land - hvori opptatt Norge og Island - Schengen-samarbeidet. Samarbeidet innebærer økt samarbeid om å vokte det rike Vest-Europas yttergrense. Samarbeidet innebærer et sentralt register for mennesker som av ulike grunner er uønsket til et Schengen-land. Samarbeidet innebærer økt grensekontroll med varmesøkende kameraer, helikoptere og den aller nyeste teknologi for å finne mennesker på flukt til det forjettede land: Vesten.

DET ER HER VÅRE HOLDNINGER settes på prøve. For med et stadig mer hermetisk lukket Vest-Europa er det praktisk talt ingen potensielle flyktninger som får prøvd sin sak uten først å gjøre seg til lovbryter. Det er vår tids mest utkrøpne banditter - menneskesmuglerne - som bestemmer hvem som skal få prøvd sin sak i den øverste domstol, de vestlige utlendingsdirektorater. I underkant av 50000 kroner koster det for en flyktning å kjøpe seg billett til Vest-Europa på billigste og mest usikre måte fra de tre mest kritiske områdene i verden, Sri-Lanka, Afghanistan og Irak. Flyktningene fraktes av menneskesmuglere i lastebiler fra grenseovergang til grenseovergang der grensevaktene lar seg bestikke, og til fots over grenser der grensevaktene ikke er bestikkelige. Men der er til gjengjeld de varmesøkende kameraene og høyteknologien. Menneskesmuglerne er de første dommere over rettferdige og ikke-rettferdige flyktninger.

BEDRE ER IKKE VÅRE HOLDNINGER, eller vår vilje til å prøve de fleste flyktningers sak. Norge - og EU - erkjenner flyktningers rett til asyl og dermed frihet fra politisk eller religiøs forfølgelse. Men vi erkjenner ingen rimelig mulighet for flyktninger til å få prøvd sin rett. Og det er ingen tegn i tida som tyder på at dette vil forandre seg med det første.

NOEN VIL KALLE VÅRE HOLDNINGER opprørende, slik mange gjorde under et seminar Flyktningerådet arrangerte i Oslo fredag, der temaet var flyktninger, Schengen og Norge. Og selvsagt kan Norge verken ha mer liberale regler eller praktisere dem mer liberalt enn andre land i Vest-Europa. Det bekreftet representanten fra EU-kommisjonen, som snakket varmt om flyktningers rettigheter, selv om han altså erkjente at det nok vil bli vanskelig å få prøvd dem. Og selvsagt er det ikke bare EUs og Schengens lover som hindrer norsk særbehandling, men det faktum at hvis Norge skulle praktisere regelverket mer liberalt enn andre, så vil veldig mange flyktninger komme til Norge for å få prøvd sin sak. Vi har altså en situasjon der minimumsregler automatisk blir maksimumsregler. Og det blir ingen fest i Festung Europa.