Ingen gratis lunsj

Kulturministeren ber norske rikinger gi mer til kulturlivet. Hva vil det koste?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN DANSKE milliardæren Mærsk McKinney Møller bygget mot slutten av livet sitt ettermæle i glass og granitt. Bautaen er operahuset i Københavns havn. Milliardæren finansierte byggingen av operahuset med 2,5 milliarder danske kroner, men han stoppet ikke der. Han valgte selv arkitekten, og påla ham å endre utkastet til fasaden så den bedre falt i Mærsk Møllers personlige smak. Og han forlangte å få bestemme åpningsforestillingen: Verdis «Aida», framført slik han foretrekker det, i tradisjonell regi.

NÅR DET NORSKE operahuset åpner i Bjørvika i april neste år, er det heldigvis verken Mærsk Møller, Kjell Inge Røkke eller Stein Erik Hagen som har valgt åpningsforestillingen. Ikke kulturministeren heller, selv om han representerer de bevilgende myndigheter. Operarepertoaret legges av operasjefen – om det nå er den avtroppende Bjørn Simensen, den påtroppende Paul Curran, eller direktøren for det hele, Tom Remlov som har bestilt «Jorden rundt på åtti dager» fra komponisten Gisle Kverndokk. Simensen fortalte i gårsdagens avis at Den Norske Opera er blant de beste i kulturlivet til å tiltrekke seg private sponsorer: «Vi er indrefileten blant norske sponsorprosjekter». For tida selger han billetter til åpningsforestillingen til 250.000 kroner for to plasser. Ti er målet, seks er solgt. Som takk får den private sponsoren navnet sitt på plakett i det nye operahuset.

DET VIL JEG også ha. For mens Metropolitan Opera i New York, som kulturministeren besøkte denne uka, er avhengig av 600 millioner kroner i private gaver i året, er det du og jeg og alle som betaler skatt i Norge, som finansierer operaen i Bjørvika. Det er vi som er sponsorene. Hvis en utflagget skipsreder skulle finne på å bidra med noen hundre tusen for åpningsplasser, kommer han bare opp på nivå med oss andre. Det forhindrer selvfølgelig ikke at rike mesener kan velge å gi noe ekstra, bidra til et særlig dyrt gjestespill eller sponse en festival. De kan sitte på de dyreste plassene og gjøre som John Lennon foreslo: Klirre med diamantene mens vi andre klapper. Men er det overhode noe stil over dem, frasier de seg navnet i gullskrift på Snøhettas vegger eller på stolene i salongen. Nationaltheatret sliter stadig med å avvikle ordningen med faste premiereplasser til særlig verdifulle samfunnsborgere, som har okkupert de første tre radene siden krigen.

KULTURMINISTER Giske lot seg inspirere av besøket på Metropolitan til å be rike privatpersoner gi mer til kulturlivet. Han har valgt tidspunktet for utspillet med omhu: Aldri har staten bidratt med mer til kultur enn på neste års statsbudsjett. Mesénkulturen har lang tradisjon i Norge, særlig når det gjelder bildende kunst, med privatfinansierte institusjoner, fløyer og samlinger. Når det fungerer, er det fordi kulturlivet makter å si tusen takk, uten å gi fra seg kunstnerisk kontroll eller selge ut en altfor stor del av sin identitet: Mens et kunstsenter som Henie Onstad tåler en «Sal Haaken», oppkalt etter kunstsamleren som ga dem bildene, er det ikke like kledelig om Operaens Scene 2 blir omdømt til Fredriksen-scenen, om det nå skulle bli nettopp han som betaler 125 ganger mer enn dem på benken bak for billetten.

GISKE ÅPNER for at sponsorene skal inviteres inn i institusjonene. Kanskje ikke sitte i selve styret, men få plass i «et støttestyre eller liknende». Der bør han tenke seg godt om. Prinsippet om armlengdes avstand, nedfelt i kulturpolitikken, bør i høyeste grad også gjelde for private sponsorer. Selv om man byr på indrefilet, er ingen sponsorlunsj gratis.