Ingen grunn til å feire

I går var det Verdensdagen for psykisk helse. Men det er ingen grunn til å feire.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I går var det Verdensdagen for psykisk helse. Men det er ingen grunn til å feire, synes jeg.

I fjor kom det omsider for en dag, i NRKs helsemagasin Puls, at mange i årevis går i terapi som ikke virker og som kan gjøre vondt verre. I sommer kom det ut en fagbok på norsk, Klienten - den glemte terapeut, om det samme.

Jeg er av dem som vet godt hva dette vil si. Som barn ble jeg påført gjentatte traumer gjennom mange år. Og så søkte jeg psykologhjelp.

For en del år siden begynte jeg hos en psykolog jeg hadde fått anbefalt. Siden jeg hadde dårlige erfaringer fra tidligere terapi, lovte jeg meg selv at jeg nå skulle gjøre alt for å forhindre at jeg fikk nok en negativ terapiopplevelse. Av den grunn var jeg tydelig på hva jeg ønsket hjelp med. Allerede i andre terapitime ga jeg psykologen en artikkel fra et anerkjent fagtidsskrift om en terapi jeg kunne tenke meg. Han kom ikke med noen innvending.

Men etter hvert merket jeg at det var mye som ikke stemte i forholdet mellom det terapeuten sa og de erfaringene jeg selv gjorde. Dette ga jeg også uttrykk for en rekke ganger, men uten å bli det minste lyttet til. Først etter tre år innrømmet han at det ikke var bearbeidelse av traumene han hadde ”hjulpet” meg med - selv om det altså hadde vært min bestilling. Da hadde jeg forlengst mistet mye av meg selv gjennom den behandlingen jeg ble utsatt for.

Nå ble det i tillegg et voldsomt sjokk å oppdage at jeg hadde hatt rett i mine opplevelser. Jeg mistet helt forbindelsen med meg selv og mine reaksjoner, inkludert evnen til å kjenne sult og tørst og til å drømme. Jeg fikk utløst en kronisk somatisk sykdom, mistet all interesse for verden og lå stort sett i senga med nedtrukne gardiner. Dette ble også tungt for ham jeg var gift med.

Likevel var det svært vanskelig å avslutte terapien, fordi jeg var blitt så bundet til psykologen. Da jeg hadde bestemt meg for å slutte, gikk jeg på universitetsbiblioteket og lånte hovedoppgaven hans. Der gjenkjente jeg de teknikkene han hadde brukt på meg. Oppgaven handlet om atferdsterapi, ren og skjær dressur - som om jeg ikke var blitt nok dressert fra tidlig i livet.

Psykologer jeg søkte hjelp hos ønsket å fokusere på helt andre ting enn bearbeidelse av mine traumeerfaringer. ”Du må ikke fortape deg i fortiden!”, sa en av dem. De sa det er for tøft å gå inn i slike ting. Problemet er utvilsomt at det er dem det har vært for tøft for, ikke for meg. Man kan godt si at det såkalte hjelpeapparatet har prøvd å presse meg inn i en passiv og underkastende offerrolle.

Jeg tror en viktig forklaring til at mange ikke klarer å forholde seg til overgrep, ligger i fenomenet avmakt. Tenk hvilken avmakt barn opplever under overgrep! Det er truende å skulle leve seg inn i dette – eller kanskje til og med bli nødt til å kjenne på egne barndomsopplevelser. En terapeut sa til meg at volden han selv opplevde som barn ikke hadde noen betydning for ham, mens en annen trøstet meg (eller seg?) med å si at ja, det skjer jo så mye vondt og leitt her i verden, vet du!

Filosofen C. Fred Alford skriver i boka What evil means to us at manglende mot til å møte egen og andres avmakt og sårbarhet kan gjøre at folk identifiserer seg med overgriperen, eller selv blir en. Hjelpeapparatet er manisk opptatt av mestring, men jeg vil få slå et slag for sårbarheten. Om det er noe man kan si er genuint menneskelig, som kjennetegner oss gjennom hele livsløpet, så er det vår sårbarhet. Vi fødes til verden som avhengige og sårbare vesener, og vi forlater den som det. Men i hjelpeapparatet er sårbarhet kriterium for diagnose.

Justisminister Knut Storberget har karakterisert selv voldtekt mot voksne som nesten-drap. Hva er så normal reaksjon på nesten-drap? Innen psykiatrien er det å ikke reagere. For mens forskning viser at de fleste overgripere ikke passer inn i psykiatriske diagnoser, er det overgripernes ofre som anses som syke i hodet, inkludert barn som har blitt mishandlet eller voldtatt gjennom mange år.

Dagbladet fortalte i fjor høst om ei jente som hadde blitt seksuelt misbrukt av en mann mellom 30 til 70 ganger, fra hun var åtte til hun fylte 13 år. Nå gikk jenta hos psykolog, og det sies at hun har vrangforestillinger om seksualitet. Men hva i all verden skulle vært normale forestillinger om seksualitet hos en tenåring med slike erfaringer?

For at seksualisert vold skal bli tatt mer alvorlig, har etter mitt syn feminismen en utfordring i å få ryddet opp i psykiatriske vrangforestilllinger om hvem som er syke i hodet og ikke, og hva som er verdig hjelp etter overgrep. Dette kan ikke lenger overlates til den patriarkalske, stigmatiserende og offerklandrende psykiatrien.