– Ingen kan betvile villskapen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Antony Beevor er en av vår tids mest kjente og antakelig beste forfatter av bøker om andre verdenskrig. Nå er han i Oslo for å berette om sitt nye storverk: «D-dagen. Slaget om Normandie». I går kom boka på norsk – en måned før den engelske utgaven.

BEEVOR LENER seg fram over bordet på Hotel Bristol, intens, pregnant og presis.

– Slaget ble avgjort de første 24 timene. Den tyske feltmarskalk Rommel fikk rett. Da de allierte fallskjermsoldatene tok sine viktigste mål, og landgangstroppene hadde etablert brohoder på strendene i grålysningen den 6. juni, var de alliertes seier allerede innen rekkevidde. Tapene var, tross kaoset og forvirringen det første døgnet, mindre enn ventet. De store ofrene kom i ukene etter, da Normandie ble erobret.

– Du har skrevet kritikerroste, bestselgende bøker om Stalingrad og erobringen av Berlin. Var den allierte invasjonen i vest like nådeløs som krigen i øst?

– Det er vanskelig å sammenlikne. Likevel vil det være nytt for mange at krigen i øst kostet 1000 menneskeliv per divisjon hver måned, mens tilsvarende tapstall for slaget om Normandie var over det dobbelte. Jeg ble overrasket over intensiteten i krigføringen, som gikk hardt ut over den lokale befolkningen; totalt ble 35 000 sivile franskmenn drept under frigjøringen av Normandie, et grufullt martyrium, som riktig nok reddet resten av Frankrike fram til de allierte nådde Paris åtte uker etter invasjonen. På selve D-dagen ble like mange sivile som allierte soldater drept.

INGEN KAN BETVILE villskapen i kampene denne sommeren; slaget om Normandie kunne i så måte avgjort måle seg med kampene på østfronten. I løpet av tre sommermåneder led Wehrmacht et tap på nesten 240 000 soldater, og mistet ytterligere 200 000 mann i fangenskap. De allierte mistet 230 000 i drepte og savnede.

– Du skriver detaljert om motsetninger og rivalisering mellom de allierte?

– Forholdene mellom Frankrike og USA var ekstra anstrengt. For å si det enkelt: Franskmennene var tynnhudede etter nederlaget og ydmykelsene i 1940. Amerikanerne var tykkhudede, de skulle gjøre unna krigen så fort som mulig og vende hjem til USA. Denne skjøre relasjonen preger forholdet mellom de to landene også i dag.

– Generalene får også passene påskrevet …

–  Bernard Law Montgomery hadde mange god kvaliteter som soldat, men var åpenbart belemret med menneskelige feil som skapte store problemer for det allierte samarbeidet.

– Ja, du skriver at han var innbilsk og led av et slags mindreverdighetskompleks?

– Ingen, heller ikke den beryktede George C. Patton, var så vanskelig å samarbeide med som Monty.

Beevor refererer til et utsagn Montgomery lot falle om den berømte lua: «Luen min er verd tre divisjoner. Mennene ser den på avstand. De sier «Der er Monty», og da vil de kjempe mot hvem som helst. Om øverstkommanderende sa Montgomery at Eisenhower var: «Hyggelig fyr, dårlig soldat.»

– Utvilsom urettferdig, bemerker Beevor og viser til at Eisenhower utviste god dømmekraft, og at hans diplomatiske dyktighet holdt en sprikende koalisjon samlet.

Beevor beskriver hvordan en søvnløs og nervøs Eisenhower, med det fryktelige ansvaret som var pålagt ham, kunne røyke fire pakker Camel-sigaretter daglig. Utad virket han tilsynelatende avslappet, med et åpent smil til alle, uansett rang.

MENNENE SOM skulle landsettes på den befestede Normandie-kysten var utsatt for enorme påkjenninger.

Infanteristene ble tvunget til å krabbe gjennom innvoller og blod fra griser. Flere utstyrte seg med barberkniver som kunne skjære over fiendens strupe i stillhet. Oppakningen inneholdt morfinsprøyter, «én for smertelindring, to for evigheten».

Beevor skriver at brigadegeneral «Slim Jim» Gavin holdt en avmålt tale til de flybårne som var forlagt ved Nottingham: «For de fleste av dere er det første gangen dere er i kamp. Husk at dere går inn i den for å drepe, ellers blir dere selv drept.»

OM BORD i landgangsfartøyene forsøkte noen å sove, andre prøvde å lære litt fransk fra parlørene som var utdelt. Mange gikk til gudstjeneste den siste kvelden; mennene som skulle i land på Omaha, der feilbombing og kaos førte til katastrofe, husket sjefen som spådde at to av tre aldri ville komme tilbake.

– Hvordan, Beevor, er det mulig å drive unge menn, mer eller mindre frivillig, inn i helvete?

– De allierte soldatene stilte med ulike forutsetninger. Britene hadde fire års kamperfaring, de amerikanske soldatene ville gjøre en jobb og reise hjem. Tyskerne skulle forsvare fedrelandet. I krig kjemper alle i et sterkt fellesskap. Den store frykten var ikke å bli drept, men lemlestelse.

D-DAGEN MANER hos mange av oss fram bildet av kampklare soldater som huker seg ned, sammentrengt i et lite, firkantet landgangsfartøy. Armadaen som krysset Kanalen natt til 6. juni 1944 var den største flåten som noen gang hadde stukket til sjøs. De som skulle i land på Omaha, så i grålysningen en sandstrand som steg opp mot en grasbevokst voll:

«Da rampen gikk ned, fikk vi direkte skuddsalver rett inn i båten», skrev en soldat: «De tre lagsjefene i fronten og andre ble truffet. Noen av mennene klatret over båtsiden. Jeg kom meg ned i vannet som rakk meg bare til ankelen. Jeg prøvde å løpe, men så var vannet plutselig helt oppe i hoftehøyde. Jeg slepte meg bortover for å gjemme meg bak stålhinderet på stranden. Kulene traff uhindret og gikk gjennom pakningen min, men traff ikke meg. Andre traff mange av mennene mine.»

Beevor, han har bakgrunn både som forfatter og yrkesmilitær, er kjent for sin evne til overblikk, kombinert med detaljerte iakttakelser hentet fra brev og dagbøker – en teknikk som sammen med brukt av litterære metaforer gir de berømte krigsberetningene hans nærvær og nerve.

– Denne gang bød det ikke på problemer å få adgang til arkivene, i motsetning til vanskelighetene som møtte meg i Moskva da jeg samlet materiale til bøkene om Stalingrad og Berlin, der mye materiale var klassifisert.

Jeg har arbeidet med «D-dagen» i tre og et halvt år, det meste av tida med research. Atten måneder ble brukt til selve skrivearbeidet. Jeg er av den oppfatning at intervjuer har begrenset verdi så lang tid etter at begivenhetene fant sted; mange informanter blir etter hvert preget av lesning og andrehånds kilder. Derimot har jeg hatt stor nytte av øyenvitneberetninger som ble nedtegnet av unge historikere umiddelbart etter krigen, forteller Antony Beevor.

– Du har studert krigens vesen gjennom et langt liv. Tror du på fred?

– De som trodde på fred etter andre verdenskrig tok totalt feil. I Bosnia så vi dessverre at FNs fredslinje ikke førte fram, det var de tunge våpnene som avgjorde konflikten. I framtida frykter jeg konflikter om jordressurser og vann.

– Mange håper at du skal skrive historien om de 900 dagene, beleiringen av Leningrad?

– Problemet er at de russiske arkivene er i ferd med å bli stengt. Jeg vet heller ikke om jeg kan klare de psykiske påkjenningene. Lidelsene i Leningrad var virkelig forferdelige. Jeg har også mine grenser, jeg fikk et sammenbrudd etter fullføringen av «Berlin» i 2002 – jeg falt sammen i gråt hos min forlegger etter å ha arbeidet med grufulle detaljer i årevis.

ANTONY BEEVOR ser på klokka. En kø av journalister venter. På tampen av vår tilmålte tid røper forfatteren at han akter å skrive «noen flere» bøker om andre verdenskrig, men han vil ikke røpe hvilke.