Ingen kokosnøtt

Er det et tap for integreringsdebatten av Abid Q. Raja er blitt for norsk?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LANSERINGA av Abid Q. Rajas ny bok «Talsmann» går helt etter boka og vel så det, med portrett og glansa cover i Magasinet, VG-sak og tv-besøk. At mange vurderer akkurat denne debattboka om integrering som godt stoff, skyldes at mannen er tv-tryne, storkjeftet kjendisadvokat og venstrepolitiker. Kjendispakistaneren byr på både vonde og personlige erfaringer og banner i moskeen (selv om han neppe ville valgt akkurat de ordene selv).

I KVELD SKJER det han gleder seg til: Forfatteren har utfordret sin drømmemotstander Carl. I. Hagen til integreringsduell på Litteraturhuset i Oslo. Første gang Raja møtte Hagen var i 1999, hos Per Ståle Lønning i TV 2. Den unge jusstudenten som representerte Pakistansk Studentersamfunn (PSS) hadde promotert seg selv så heftig at Lønning ga etter. Det sjokkerende og morsomme var at Hagen ble tatt på senga. Frp-formannen lot seg provosere over at den unge, ukjente «pakkisen» hele tida kalte ham Carl Ivar. Raja lyktes den gang med å få fram hvordan Hagen systematisk lot rasistene og bygdetullingene hetse innvandrerne, før Hagen selv kom på banen og toet sine hender.

SOM TALSMANN for World Islamic Mission og Norges første nybygde moské i Åkebergveien, ble han svært synlig. Han framstod som en konservativ muslim, ja, som et typisk pakistansk mann, mente nok mange. Han var nedlatende mot debattanten Shabana Rehman som hadde latt seg kroppsmale med det norske flagget i Magasinet og han forsvarte arrangerte ekteskap og søskenbarnekteskap med nebb og klør. På skjermen var han en konservativ kvinneundertrykker. Av sine egne fikk han høre at han var en dårlig muslim. Raja har helt klart blitt mer både liberal og radikal. Som mange andregenerasjonsinnvandrere har han foretatt en bratt klassereise. Han har vokst seg inn i sosialdemokratiet og Se og Hør. Nå slakter han kontantstøtten og mener at homofile må få hjelp til kunstig befruktning. Han er blitt spiselig for den norsknorske majoriteten. Til gjengjeld er mange norskpakistanere skuffet. Han rammes av den samme kritikken som Rehman og Saera Khan (Ap): Han er blitt for norsk. Har meldt overgang og blitt ei kokosnøtt. Brun utenpå, men hvit inni. Men mannen skryter fortsatt som en ekte pakistaner.

OG KOKOSNØTT ER han ikke. Selv om han i boka kommer med knallhard kritikk av tradisjonell pakistansk oppdragelse, undertrykkende kjønnsrollemønster og det forkastelige kastesystemet, gir han aldri opp å forklare. Og, viktig; han påpeker igjen og igjen, integrering er ikke det samme som assimilering selv om de fleste norske politikere tror det. Å lykkes som balansekunstner er umulig. Men ingen skal si at ikke Raja fortsatt prøver. At han nå føler seg fri til å tale bare på vegne av seg selv, er en seier. Men integreringsdebatten trenger flere nye talsmenn, gjerne konservative.

Det er viktig at Raja forteller om fordommene rundt funksjonshemningen han led under i oppveksten og om volden i familien. At han nå som pappa til to små tvillingjenter, framstår som en nesten radikal forkjemper for jenters rettigheter, er strålende.

Carl. I Hagen møter neppe uforberedt denne gangen.