Ingen krise for demokratiet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Deltakelsen ved kommunevalget mandag er den laveste etter krigen. Bare 59,3 prosent av de stemmeberettigede benyttet seg av sin rett til medbestemmelse. Ved fylkestingsvalget avga bare 55,5 prosent stemme. Dette er en valgdeltakelse det selvsagt er grunn til å bli betenkt over, selv om det store antall hjemmesittere i dagens samfunn ikke bare forteller om politisk apati blant velgerne. De «nye» hjemmesitterne er ikke mennesker som faller utenfor politikk og samfunn, men stadig oftere bevisste og ressurssterke personer som kanaliserer sitt engasjement gjennom andre kanaler enn partier og valg.
  • I Norge tror vi om oss selv at de aller fleste er oppdratt til et samfunnsansvar som gjør at vi finner veien til valglokalene. Mandagens valg viser at Norge stadig blir mer lik andre, vestlige demokratier der valgdeltakelsen har sunket jevnt de siste 40 år. Men det er ingen fare for demokratiet verken i Norge eller i disse landene. Partienes stilling er blitt mindre viktig, og deres organisatoriske grep om medlemmer og sympatisører er blitt svakere. Det fører blant annet til at antallet lister og aksjoner utenfor partiene øker i antall og oppslutning. Det brede politiske engasjementet er der i fullt monn når noe virkelig står på spill. 89 prosent av velgerne stemte ved folkeavstemningen om EU-medlemskap i 1994.
  • I partilederdebatten brukte Fremskrittspartiets leder Carl I. Hagen mye av sin taletid til å refse medienes valgdekning. I går hengte statsminister Kjell Magne Bondevik seg på, åpenbart skuffet over at Bondevik-effekten ikke materialiserte seg i særlig økt oppslutning for hans parti. Det er ikke riktig at mediene ikke behandler de politiske sakene som står sentralt i politikken. For oss er det nærliggende å vise til vår brede behandling av skolen i høst. Både aviser og medier har antakelig hatt mer stoff om valg, valgets aktører og valgets saker, enn publikum har ønsket og politikerne har fortjent. Det Hagen og Bondevik klager over, er at mediene for sjelden er mikrofonstativer og megafoner på politikernes premisser.