Ingen kur for Cure

Fire år etter floppen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

The Cure var ikoner i en ungdomsbevegelse i en fjern fortid. I dag er bandet på randen av nedleggelse, og Robert Smith er blitt 40. Men «Bloodflowers» viser at Smith og co. fortsatt klarer å forene avgrunnsdype depresjoner med pur poplykke.

The Cure var ikke et band, det var et livsstilsvalg.

Slik omtaler ettertida Cure og deres mest innflytelsesrike periode fra midten av 80-tallet og fram til 92-albumet «Wish» da Smiths venner talte millioner.

Bandet ble til midt i punkens blomstringstid, vokste til å bli en av postpunk-æraens mest markante aktører, ble gudfedre for goth-kulturen og endte opp som verdensomspennende megastjerner i en kult der et tonn med hårspray, utflytende leppestift og et depressivt drag over ansiktet var essensielt.

Identitetsskapende

Men hei, Cure er langt mer enn et identitetsskapende tenåringsfenomen fra andre halvdel av 80-tallet. I rillene på de ti studioalbumene som ble skviset ut i suicidal angst, selvdestruktiv livsførsel, mental berg-og-dalbane, 20-årskriser, 23-årskriser, 27-årskriser, 30-årskriser og ikke minst 37-årskriser i årene 79 til 96, finnes mengder med svartkledd popmagi som ikke har gått ut på dato.

Denne vinteren er Cure tilbake med «Bloodflowers», et album som avslører at de fortsatt klarer å lage stemningsmettet musikk som berører og utfordrer.

Det store fallet

Robert Smith har ikke lenger det store draget på singelformatet, som han perfeksjonerte på «Kiss Me, Kiss Me, Kiss Me», «Disintegration» og «Wish», men han er fortsatt en mester i å kreere de skjøreste og mest ambivalente låtene.

Smith er ulykkens budbringer i lykkens forgård. Han lager lydspor til en tilværelse med håpløs lengt akkurat idet den ikke er håpløs lenger. Forskrudde følelser og fortapt kjærlighet. Det store fallet, et lysglimt. En blodrød, poetisk miks av lykke og ulykke, av lys og mørke, varme og kulde. En helvetes kombinasjon, en helvetes fin kombinasjon. Spiralen som bare går nedover og nedover i den drøyt 11 minutter lange «Watching Me Fall». Den samme låtas forløsende, eksplosive og nesten bluesaktige gitarsolo. Den slentrende «Where the Birds Always Sing». Den sødmefylte og gla'-melankolske «The Last Day of Summer», den gripende «There Is No If...». Utmattelsen og desperasjonen i den avsluttende tittellåta.

The Cure er ikke lenger en viktig popkulturell aktør, men de har fortsatt kraften og evnen til å lage musikk som berører og betyr noe. Som Robert Smith synger; these flowers will never die .

«Bloodflowers» er i salg fra mandag 14. februar.