Ingen reprise

Norsk film i USA er synonymt med isende kulde, Stellan Skarsgård og en omsorgsfull velferdsstat. Inntil nå.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dagene før den amerikanske kinopremieren på Arne Skouens «Ni liv» i januar 1959, hadde New York opplevd en bitende snøstorm. Men uværet var tydeligvis ingenting i forhold til Jan Baalsruds strabaser i den norske fjellheimen. Etter visningen på Manhattan kunne nemlig New York Times’ anmelder rapportere: «Etter å ha sett på denne motstandsmannens kamp med elementene i 90 minutter, føler man at vår type vinter er temmelig pysete saker».

Siden har norske filmskapere fortsatt å spre kulde i amerikanske kinosaler. Om Hans Petter Molands «Zero Kelvin» skrev Stephen Holden i New York Times i 1996: «Gufset fra Molands barske polareventyr er så gjennomtrengende at du bør vurdere å ta på ullundertøy før forestillingen». Seks år tidligere, i en anmeldelse av Nils Gaups «Veiviseren» i samme avis, undret Caryn James: «Hva slags moderne mirakelundertøy beskyttet disse skuespillerne fra den åpenbart autentiske arktiske kulda?»

Kun åtte norske filmer har fått æren av å bli distribuert på kino i USA de siste 20 åra. Halvparten skildrer polare forhold («Veiviseren», «Zero Kelvin», «Insomnia», «Heftig og begeistret»), men sjansen for å bli projisert på amerikanske filmduker øker også hvis man har Stellan Skarsgård på rollelista («Zero Kelvin», «Insomnia», «Aberdeen»), eller skildrer det norske sosialdemokratiet på humørfylt vis («Budbringeren», «Elling», «Salmer fra kjøkkenet»). Visningene av Petter Næss’ «Elling» i 2002 fikk Stephen Holden til å utbryte med forundring: «Omsorgen som skjenkes Elling og Kjell Bjarne er bemerkelsesverdig. I stedet for å bli dumpet på gata med hånda full av medikamenter, får de tildelt en ren og pen leilighet og jevnlige besøk fra en sosialarbeider. Alt ser ut til å være gratis, en gave fra den norske velferdsstaten.»

16. mai har «Reprise» kinopremiere i USA, men den repriserer ingen av disse egenskapene. I den grad tidligere norske eksporter har etablert noen fordommer om norsk film, bryter Joachim Triers elegante debut dem alle. Og billettsalgsmessig viser historien at det er det lite å tape: Norske produksjoner har ikke engang vært i nærheten av å bli kommersielle suksesser i filmens hjemland. Distribusjonen har stort sett begrenset seg til et par uker på en kino på Manhattan eller i Los Angeles. Men med superprodusenten Scott Rudin («No Country for Old Men») og den mektige distributøren Miramax i ryggen, har «Reprise» muligheten til å bli noe større. Triers drama har allerede skaffet seg en varm forkjemper i New York Times’ høyt respekterte kritiker Manohla Dargis. Hun har kalt filmen «en av de inderligste og intellektuelt ubesværete arbeidene jeg har sett fra en ung regissør på lang tid».

Men ikke føl deg snytt som nordmann dersom filmen blir omtalt i amerikanske aviser som noe annet enn norsk, dagen før nasjonaldagen. Da den Kaurismäki-inspirerte «Budbringeren» hadde premiere i verdensbyen for ti år siden ble den ved en grusom villfarelse omtalt av en anmelder som finsk. Med den frankofile tonen og de parisiske settingene til «Reprise», kan det fort gå forferdelig galt igjen.