Ingen skam å snu

Gerhardsen ville aldri flyttet til Nice, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

350 000 kroner! For timen! Aviskjøperen foran meg i kassakøen en nedsnødd januardag i Norge var en kvinne i 50-årene. Hun var frådende opphisset over at Gro Harlem Brundtland fikk en årslønn for å holde foredrag. Mannen hennes rakk ikke å svare på utbruddet før hun snudde seg mot resten av køen og gjentok beløpet med tre utropstegn etter, og hun ga seg ikke før alle var enige om at nå hadde Gro tatt fullstendig av.

Gro Harlem Brundtland kunne sikkert klart seg uten denne og andre nabokjerringers innblanding i hennes privatøkonomi de siste ukene, men du må ta det onde med det gode. Når du først er blitt Gro, er det en livstidsdom. Det nytter ikke å pensjonere seg og rømme landet, eller plutselig si at nå vil jeg være som Bill Clinton og følge andre lover og regler. Prisen for å være et norsk ikon, er at norske journalister spør deg om en strøjobb i Pepsi når du er på Bali og skal redde verden. Da har du gitt avkall på retten til å stønne oppgitt: Det er så typisk norsk, altså! Det kan du trygt overlate til Stein Erik Hagen.

Det begynner å bli noen år siden statsminister Gro fikk gjennomgå for å kjøre med blålys i bussfilen, men det går en direkte linje derfra til dagens oppstyr rundt skatteflukt og særbehandling i helsekøen. Det strider ikke bare mot det norske likhetsidealet. Det strider mot å være Gro. Som Arbeiderpartiets leder og statsminister, skulle hun være den fremste forsvarer av fellesskapets midler og tankegods. Nullskatteytere og utflaggete redere utgjorde den største trusselen mot selve ideen om fellesskapet. De var unnasluntrere og snyltere, som stakk av fra regningen for spleiselaget. Gro moderniserte Ap og Norge, men hun gjorde det på skuldrene til Einar Gerhardsen. Hun ble landsmoder i likestillingslandet.

Derfor begynte varsellampene å blinke da Gro selv flagget ut til den franske rivieraen etter endt tjeneste. Begrunnelsen var et varmere klima og ønske om en mer anonym pensjonisttilværelse, men som Gro selv innrømmer; etter kort tid «tullet det på seg». Som en proffspiller med base i Monaco, turnerte hun verden rundt i den internasjonale eliteserien. Den hadde hun for så vidt spilt i lenge. Helt siden hun satte seg på flyet til Genève, om ikke før, har hun reist på første klasse. Norge ble for lite for henne, og det har vi stort sett tilgitt henne. Vi har i perioder tvert imot vært urimelig stolte av hennes meritter og bekjentskaper, slik bare nordmenn kan være når en av oss blir store i Japan.

Likevel er ikke alle overrasket over skattesviket. Det passer for godt inn i det andre bildet av Gro, som etter hvert har vokst fram med bidrag fra høyre og venstre fløy. Næringslivsfolk var de første til å forsøke å rive henne ned fra pidestallen. Daværende sjefredaktør Kåre Valebrokk i Dagens Næringsliv mente for eksempel at Gro ikke hadde bidratt med noe som helst, ikke en gang til kvinnesaken, og startet dermed revisjonen som fortsatt pågår kort etter at hun gikk av. Hun var bare en brukbar administrerende direktør for en økonomi som styrte seg selv, het det. Venstresida har hektet seg på adm.dir.-myten og mener om Gro, som den mener om alle til høyre for seg i Ap, at hun ikke fantes ideologisk. I dette fiendebildet av en markedsorientert, avideologisert politiker, en eks Høyre-mann som skattetilpasser sin egen biografi og en smart forretningsadvokatsønn, er det ingen overraskelse at Gro sørger for å betale minst mulig skatt.

For alle andre var det først og fremst en skuffelse. Du kunne si mye om Gro, og det ble sagt, men som statsminister fremsto hun som renhårig og streit. Hun drev ikke med intriger og spill, hun hadde ikke en gang humoristisk sans, ifølge Einar Førde. Når Martin Kolberg fremhever Gros rettferdighetssans, vil sikkert noen tilføye at den også kunne være selvrettferdig. Ikke minst så man det i oppgjørene med Kåre Willoch. Og kanskje er det nettopp den egenskapen som har bidratt til å redde henne nå.

Da hun først trådte galt, satte Gros rette instinkter inn. Krisehåndteringen var effektiv og usentimental. Hun flytter hjem av hensyn til sitt omdømme og ettermæle. Dermed unngikk hun seigpining, og Arbeiderparti-folk slapp å måtte kritisere dronninga si for spriket mellom liv og lære. Gro må heretter betale sin skatt med glede, men slipper til gjengjeld å telle dagene til hun kan reise hjem til barn og barnebarn. Det er slitsomt i lengden. De som reiser i skatteflyktighet opplever det ofte som de har fortjent hvert øre.