Ingen tar ansvar

I går begynte Lars Gunnar Lie på en lite takknemlig salgsturné i Stortingets korridorer. Den beskjedne og smålåtne lektoren må tusle fra det ene partikontoret til det andre og be pent om støtte til regjeringens reviderte nasjonalbudsjett. Han vil bli vinket videre raskest mulig fordi hans vare er uselgelig. Men Lie er ikke kjent for å gi opp så lett. Han må belage seg på flere runder.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De som skriker høyest i protest mot forslagene i revidert budsjett, er de partiene som til slutt sørget for flertall bak det opprinnelige budsjettet før jul i fjor. Høyre kaller Restads forslag en krigserklæring, og får støtte av et like høyrøstet næringsliv. Fremskrittspartiet vil visstnok ikke ha noen justering av den økonomiske kursen i det hele tatt, og vil la det hele gå som best det kan. Siv Jensen og Carl I. Hagen har opphøyd Doris Days livsmotto til økonomisk teori, sies det i stortingskafeen: Det som skjer, det skjer. I Arbeiderpartiet er man så fortørnet over kontantstøtten at den fortsatt står i veien for et fornuftig forlik. Hvis det er noen politisk retning på Restads beskjedne innstramming, går den strakt mot Arbeiderpartiet.

  • Resultatet av dette kan bli at Lie kommer tomhendt tilbake etter sine rundturer, og at det ikke blir noen innstramming i økonomien i vår. Det vil ikke være bra for regjeringen, som da knapt kan kalle seg styringsdyktig. Men enda verre blir det for en økonomi som roper etter nedkjøling. Da må regjeringen belage seg på en kraftig kur til høsten, og håpe at økonomien ikke går av skaftet i mellomtida.
  • Revidert nasjonalbudsjett viser klart at lønnsveksten er den viktigste årsaken til opphetingen av økonomien. Regjeringens inntektspolitikk har derfor slått feil. Men har den selv skylda for det? Svaret på det er slettes ikke opplagt. Det er i privat sektor de skyhøye tilleggene er kommet i vår. Forhandlingene i stat og kommune er ennå ikke i havn, men mønsteret som er lagt av NHO og LO, må selvsagt følges. Resultatet er en lønnsvekst langt over regjeringens opplegg, med tilsvarende press på priser og renter.
  • Nå krever NHO at regjeringen skal rydde opp etter lønnsfesten uten at det koster næringslivet noe. I siste nummer av Næringslivets Ukeavis protesteres det voldsomt mot forslaget om at bedriftene skal få utvidet sykelønnsperioden med fem dager. Det vil bety kroken på døra. Næringsminister Lars Sponheim slår tilbake. NHO har seg selv å takke, sier han, og trekker fram både lederlønninger og det gode lønnsoppgjøret. Når det er umulig å stramme inn på skatter og avgifter midt under et lønnsoppgjør, må næringslivet ta støyten.
  • For det er noe som ikke stemmer i hylekoret fra NHO. Bedriftene går så det griner, slik Trygve Hegnar ynder å si det, og er åpenbart i stand til å betale det dyreste lønnsoppgjøret på 90-tallet. Riktig lønn blir man enige om gjennom frie forhandlinger, sier NHOs visesjef Lars Chr. Berge til Dagens Næringsliv. Ergo har vi fått riktige lønnsøkninger i år. Dette har bedriftene råd til. Når så regjeringen kommer og krever at det samme næringslivet skal ta ansvar for det som har skjedd, befinner bedriftene seg plutselig på kanten av stupet, og tåler ikke den minste merbelastning.
  • Dette går ikke i hop. De som roper høyest på innstramminger, avviser alle tiltak som de selv kan bidra med. De lar det skure. Fanden spare, og Gudmund Restad får ta regningen.
  • Dette er ganske så typisk for vårt politiske og økonomiske liv for tida. Ansvarsfraskriving er på moten. Det så vi best etter fjorårets valg, da en regjering helt frivillig gikk av. Derfor risikerer Lars Gunnar Lie å komme tomhendt tilbake etter sine rundturer i Stortinget. Da skal vi kanskje heller ikke vente annet fra næringslivet og høynesede markedsaktører enn det som demonstreres i disse dager.