For snart to år siden fikk Lisbeth plutselig sterke magesmerter.

Men legene finner ikke årsaken.

Etter en operasjon i fjor sommer, pustet Lisbeth lettet ut. Hun trodde hun var ferdig.

Det viste seg bare å være starten.

Ingen vet hva som feiler Lisbeth

Publisert
Sist oppdatert

HALDEN (Dagbladet): Lisbeth Betker (40) beskriver seg selv som en realist. Hun vet at hun kanskje aldri vil bli hundre prosent frisk.

- Så lenge jeg slipper å vente i flere år på svar, er det greit. Men plutselig har et år gått, og så har ingenting skjedd. Så står man der, da.

Livskvaliteten er lik null, slik det er i dag. Sosiale aktiviteter er omtrent borte. I mai dro hun i et 40-årslag på Kløfta, i september var hun på besøk hos venninner i Oslo. Begge besøkene endte med at hun ble hentet av ambulanse.

Lisbeth står fremdeles i et utredningsløp. Det betyr mye for henne at hun ikke er gitt opp.

- Det vil si at noen fortsatt har lyst til å prøve, og kanskje kan hjelpe meg. Det er selvsagt fint om de finner noe, men jeg er nesten mer interessert i at de finner en form for smertelindring som gjør at jeg kan ha en normal hverdag.

HJEMMEVÆRENDE: Siden i fjor vår har Lisbeth vært arbeidsufør. Det er slitsomt å komme seg gjennom en hverdag preget av store smerter.
HJEMMEVÆRENDE: Siden i fjor vår har Lisbeth vært arbeidsufør. Det er slitsomt å komme seg gjennom en hverdag preget av store smerter. Vis mer

Lisbeth har hatt fibromyalgi i mange år, og har tenkt at det har vært et helvete. Det er likevel «ingenting», beskriver hun - sammenliknet med det hun går gjennom nå.

- Både med tanke på smerter og hva det utsetter familien for. Man blir så hjelpeløs.

Dagbladet møter henne på Sykehuset Østfold Kalnes. I motsetning til pasientene som vandrer hvileløst rundt i de hvite korridorene denne septemberdagen, virker ikke Lisbeth nevneverdig preget.

Her har hun vært mange ganger før. Nå skal hun få opplæring i bruk av et smertestillende apparat. Legene vet ikke om det vil hjelpe henne, men alt er verdt å prøve.

Det var i februar 2021 alt startet. Lisbeth satt i stua og så en film, da hun plutselig fikk sterke smerter i magen og løp til badet.

Der ble hun sittende på gulvet og kaldsvette, svimmel av smertene.

Hun ble bedre i løpet av kvelden, og tenkte ikke mer over det.

Først da det tredje anfallet kom på vårparten i fjor, oppsøkte Lisbeth legevakta i Halden. Hun fikk opioider mot smertene og medisiner for gallestein, og ble deretter sendt hjem.

Månedene gikk. Stadige nye smerteanfall fortsatte å sende Lisbeth til sykehuset og legevakta. «Normale prøver» og «ingen funn» er svarene som går igjen. Legene fant ingen grunn til smertene.

Etter hvert fikk hun en følelse av at legene ikke trodde henne. Flere ganger følte hun at legene trodde hun kom til sykehuset bare for å få mer medisin.

- Det var helt forferdelig vondt, de trodde ikke på meg, sier hun gråtkvalt.

Leder for legevakta i Halden, Helene Lavoillotte, skriver i en e-post til Dagbladet at deres dokumentasjon viser at Lisbeth er behandlet i tråd med prosedyrene som gjelder for tilstanden hun var i ved besøk på legevakta. Legevakta er ikke fritatt taushetsplikten, og kan derfor ikke kommentere detaljer i saken.

- Vi er glade for at pasienten har fått god oppfølging av sin fastlege etter kontakten med legevakta. Det er slik det bør være, skriver Lavoillotte og fortsetter:

- Legevakta er her for alle, men ikke for alt. I hovedsak skal vi håndtere akuttsituasjoner og vurdere behov for behandling og innleggelse, mens den beste hjelpen over tid ofte gis av en fastlege.

Les hva Sykehuset Østfold og Ahus svarer lenger ned i saken.

- Jeg blir jo helt desperat.

- Jeg har hele livet tenkt at hvis noe er galt, så får man hjelp av helsevesenet.

- Når det ikke skjer, hva skal man gjøre da?

Etter snart to år med smerter, sitter Lisbeth igjen med flere spørsmål enn svar.

Anfallene starter som sterke, krampaktige smerter i magen. I sommer begynte smertene å stråle oppover i brystet, i tillegg til at Lisbeth har fått smerter i underlivet.

«Diagnose: Magesmerter uspesifikke», står det i en av henvisningene hennes fra 2022.

Dagbladet har sett en rekke av Lisbeths epikriser.

Lisbeth er selv utdannet hjelpe- og barnepleier. Hun har alltid vært stolt av å være en del av helsevesenet.

Det er hun ikke lenger.

Etter ett av sykehusbesøkene rakk hun knapt å komme seg ut av sykehusdørene før hun ble rammet av et nytt smerteanfall. Hun husker hvordan sykepleiere kom løpende for å hjelpe henne.

Dagen etter ble hun sendt hjem på nytt.

I fjor sommer kom beskjeden som skulle endre mye: Bildene fra en privat MR-time i Oslo viste at hun hadde gallesteiner og en betent galleblære.

Dagbladet har ikke sett dokumentasjon fra denne legetimen, men har dokumentasjon på diagnosen fra Kalnes i juli 2021.

Lisbeth hadde ferie og var på telttur med familien da telefonen kom.

- Det var kjempedeilig. Det var en grunn til at jeg hadde så vondt. «Fuck dere», tenkte jeg, sier hun og ler.

Etter ferien havnet hun igjen på Kalnes. Hun fortalte legene hva MR-prøvene hadde vist. De tok nye prøver, og dagen etter ble hun operert.

- Jeg tenkte at jeg var ferdig. At alt skulle bli bra.

Så feil skulle hun ta.

SYKEHUSET ØSTFOLD KALNES: Lisbeth ble operert på Kalnes i juli i fjor, og trodde marerittet var over. Bildet er fra en annen sammenheng.
SYKEHUSET ØSTFOLD KALNES: Lisbeth ble operert på Kalnes i juli i fjor, og trodde marerittet var over. Bildet er fra en annen sammenheng. Vis mer

Ei drøy uke etter operasjonen satt Lisbeth seg ned i det varme boblebadet hjemme med et glass vin. Som en slags feiring av at det hun hadde vært gjennom var et tilbakelagt kapittel.

Plutselig var de velkjente smertene tilbake.

«Det skal jo ikke skje. Det skjer ikke», tenkte hun. Men smertene dro på. Det som skulle være en avslappende kveld, endte med at hun igjen ble hentet av ambulanse.

Prøver viste at hun hadde en verkebyll etter operasjonen. Ytterligere prøver viste at én gallestein satt igjen, og det ble foretatt en endoskopisk undersøkelse, en ECRP. Det førte til bukspyttkjertelbetennelse.

- Da ble jeg syk. Det er det jævligste jeg har vært med på noen gang. Jeg var så desperat — lå og klora i veggen.

En samtale med en av legene i sommer ble vendepunktet for Lisbeth. Hun ble tatt mer seriøst, og legen henviser til flere kompetanseområder for å finne svar.

Men det er krevende å vente på nye legetimer, undersøkelser og potensielle svar.

- Jeg setter alt på vent, og så skjer det ingenting. Det er det som har vært mest frustrerende.

Lisbeth vil bare ha et svar. Samme hvilket.

Hun vil bare være trygg på at hun får nok hjelp til at hun kan håndtere hverdagen.

- Jeg kan ikke ringe etter ambulansen tre ganger i uka.

I perioder har Lisbeth vært redd for å være hjemme. Opioidmengdene har vært store, og frykten for overdose har vært reell.

I vår tok hun store mengder morfinpreparater etter et smerteanfall, og sloknet i 16 timer. Hun hadde rådført seg med legen på legevakta, hvor hun hadde vært som følge av anfallet, om medisinbruken.

Hun fikk beskjed om at det gikk fint å ta mer medisiner, hevder hun.

Lisbeth ble redd da hun våknet og innså hva det hadde gjort med henne.

- Å balansere familielivet med dette går ikke, sier Lisbeth, og tar en pause.

- Det skal ikke være deres ansvar å passe på meg når det blir så ille.

Hun ser ut av vinduet, tårene renner. Å snakke om familielivet – og særlig barna – er det som rører henne mest.

Lisbeth er glad for at barna er så store at de klarer å gjøre dagligdagse ting selv. Men hun skulle gjerne vært mora som sto opp med dem, fikk dem på skolen, laget middag etter skoletid og kjørte dem på fritidsaktiviteter.

Familien til Lisbeth er orientert om saken, men ønsker ikke å medvirke.

Å komme seg opp av senga er enkelte dager umulig. Selv de dagene hun ikke har smerteanfall. Da beskriver hun smertene som en toer eller treer på smerteskalaen.

- Jeg vet ikke hvordan jeg skal finne en balanse. Noen ganger går det greit, andre ganger har jeg ikke orket å stå opp om morgenen.

Etter et anfall er hun slått ut. Det kan bli lite søvn, medisiner og mye vondt i timevis - i verste fall over flere døgn. Det kan ta dager å hente seg inn igjen.

Halvannet år etter det første smerteanfallet, er Lisbeth på Ahus for en såkalt «second opinion»-time. En ny lege skal ta en vurdering.

Det verste som kan skje, er at hun også i dag får beskjed om at det ikke er mer å gjøre.

Hun er lettet når hun kommer ut. - Jeg skal bli utredet fra «scratch», sier hun og smiler.

Lisbeth får beskjed av legen på Ahus om at hun vil høre fra dem i løpet av to måneder. Sannsynligvis vil de ta CT-bilder.

I slutten av november i år har hun fremdeles ikke hørt noe.

I høst fikk Lisbeth resept på p-piller som hun skal ta i tre måneder. Endometriose vurderes som en mulig forklaring.

- Da jeg begynte å loggføre de verste anfallene, så jeg at de ofte kom i sammenheng med menstruasjon.

Lisbeth begynte å lese mye om endometriose i høst, og har meldt seg inn i grupper på Facebook. Hun kjenner seg godt igjen i sykdomsforløpet andre beskriver.

Om p-pillene døyver smertene, styrker det mistanken om endometriose. Da kan det bli aktuelt med en ny operasjon.

40-åringen blir først stille når vi spør henne om hvilke håp hun har for tida framover.

- Nei, hva skal man håpe på, svarer hun og smiler forsiktig.

- Et svar. Å få vite hva det er.

Etter at Dagbladet var i kontakt med Ahus, har Lisbeth fått henvisning til CT. Hun har også fått henvisning til en gynekologisk undersøkelse og en legetime på smerteklinikken.

FAGFORBUNDET: Da Lisbeth var yrkesaktiv, var hun medlem i Fagforbundet. Nå blir almanakken brukt til én ting: Loggføring av smerteanfall og medisinbruk.
FAGFORBUNDET: Da Lisbeth var yrkesaktiv, var hun medlem i Fagforbundet. Nå blir almanakken brukt til én ting: Loggføring av smerteanfall og medisinbruk. Vis mer

Sykehuset Østfold er fritatt taushetsplikten. Bjørn Hødal, kommunikasjonssjef ved Sykehuset Østfold, skriver følgende til Dagbladet:

- Pasienten er blitt tatt på alvor i Sykehuset Østfold. Hun har blitt grundig utredet, grundig informert underveis, og har og får behandling i tråd med faglige standarder.

Kommunikasjonsrådgiver ved Ahus, Cecilie Dahl, forteller at sykehuset opplever en økende etterspørsel etter bildediagnostiske undersøkelser, behandling og kontroller. Sykehuset er ikke fritatt taushetsplikten, og uttaler seg på generelt grunnlag.

- Det kan i perioder utfordre vår kapasitet, som vi overvåker nøye og prøver å tilpasse etterspørselen, skriver hun i en e-post til Dagbladet.

I ettertid har altså Lisbeth fått innkalling til CT-timen.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer