Ingens herre, ingens trell

I Halden kjemper lokalavisa for å være fri og byen for å reise seg. Det er strid som peker langt utover det lokale, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EN GANG VAR Halden en mektig by. Den svenske krigerkongen Karl 12. falt foran skansene på festningen som kneiser over byen. Det var her borgerne heller brente husene sine enn å overgi byen til svenskene. Halden er Norges eldste industriby og i unionstida kommersielt sentrum for et stort omland som strakte seg langt inn i Sverige. Bomullsspinneriet i Tistedalen, som ble anlagt i 1813, var landets første mekaniske industribedrift. Siden ble det treforedling, steinindustri, skotøy, handel og sjøfart. De rike bygget sine paleer og på festningen marsjerte stramme soldater som passet på at kanonene pekte østover. Kulturlivet var kanskje det rikeste i landet. Så kom nedgangstida og den ble lang. Sverige ble utland, ikke omland, og festningen demilitarisert. Hele industrier forvitret eller forsvant. Svenskehandelen lammet lokale kjøpmenn og arbeidsløsheten steg. Det ble noe loslitt over byen med den stolte festningen, de vakre empirebygningene og de verneverdige trehusene.

NÅ ER HALDEN i ferd med å reise seg igjen. Fremdeles ryker det heftig fra pipene på Saugbrugs, men veksten skjer innenfor ny høyteknologi som springer ut av miljøene rundt høyskolen og Institutt for energiteknikk (atomreaktoren). Optimisme og økonomisk vekst er tilbake. Det er også selvfølelsen. Her er den direkte sammenhengen til den merkelige mediekonflikten hvor lilleputten Halden Arbeiderblad nekter å underlegge seg det mektige mediekonsernet A-pressen. Om få uker barker partene igjen sammen i retten der den juridiske kjernen er salg av aksjer og opsjoner, mens det egentlige hovedspørsmålet er om A-pressen skal få kontroll med lokalavisa, dens datterselskaper og betydelige eiendomsverdier. I dag er A-pressen største eier med 41.5 prosent av aksjene. De øvrige kontrolleres lokalt, hovedsakelig av fagbevegelsen og partilag.

KONFLIKTEN HAR visse likhetstrekk med oppgjøret mellom Romerriket og Asterix. De eneste provinsene A-pressen ennå ikke har klart å underlegge seg er Hamar og Halden. Nederst i Østfold slåss de med nebb og klør for en avisdrift som er lokal i form, organisasjon og økonomi. I avisas strategiplan, som de lokale eierne og styret har sluttet seg til, heter at ingen skal sies opp.

Det utbetales et beskjedent utbytte til aksjonærene og det meste av overskuddet pløyes tilbake i bedriften. Opplaget har stabilisert seg rundt 9000 til tross for at A.-pressen utgir gratisavis i byen som et ledd i krigen om eierkontroll.

STIVNAKKENE i Halden frykter at innlemmelse i et stort konsern vil medføre at de fratas arbeidsplasser, egenkapital, overskudd og mulighet til egen utvikling av redaksjonelt innhold. En slik frykt er ikke grepet ut av lufta. Det er liten tvil om at Halden Arbeiderblad er i utakt med resten av norsk presse når det gjelder driftsform. For å si det merkantilt: Her er et betydelig forbedringspotensial når det gjelder økonomisk resultat. Men i Halden synes de det har begrenset verdi å øke overskuddet for at det skal sendes til Oslo og investeres andre steder. De har sett nok av arbeidsplasser forsvinne fra byen, og vil ikke miste flere. Som sjefredaktør Frode Rekve sier det: ”Vi står støtt på egne bein. Hvorfor kan vi ikke få fortsette med det? Hva er galt med å drive humant i en rå kapitalistisk verden?”

VED SIDEN AV hul latter over slik naivitet, er svaret som regel at det ikke er noen framtid for den som står alene og ikke tar del i konsernenes stordriftsfordeler. De siste ukene har redaktører og eiere i store regionaviser løpt beina av seg for å overbevise opinionen om at deres aviser ikke har noen framtid hvis ikke Schibsted sluker dem. I hele mediebransjen ser vi en tendens til eierkonsentrasjon, monopoldannelser og sterkere kommersiell styring av redaksjonelt innhold. En ting er at dette neppe er en ønskelig utvikling. Et annet er om dette virkelig er eneste mulige strategi for overlevelse og utvikling. Når alle sier det samme, er det ofte lønnsomt å tenke og handle annerledes

HALDEN HAR en ridder i panser og plate i byvåpenet. Kanonen øverst på festningen heter Overkongen. Avisas motto er: ”Ingens herre, ingens trell”. Her er tradisjon for motstand. Kanskje kan avisas strategi kalles overmot. På den annen side: Det var David som beseiret Goliat.