Inn i rentefri sone

Landets låntakere går dystre måneder i møte. Det er valgkamp og høysesong for løftebaronene. Lavere rente står ikke på deres dagsorden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

RENTA ER FOR HØY. Det mener både næringslivet og de fleste velgerne. Men ingen partier gjør noe med det. I stedet går de ut i valgkampen med gammeldags løftepolitikk som i beste fall vil holde renta like høy som nå. Skal løftene innfris, er det mest sannsynlig at renta vil stige enda mer. Men det sier ikke politikerne noe om. I stedet forsøker de å holde rentedebatten unna dagsordenen.

De fleste kortene ligger nå på bordet i årets valgkamp. Partiene har gjort sine prioriteringer om hvilke områder det skal satses mer penger på. Det er ikke småtteri, selv om partiene nekter å legge regningen på bordet. Det er bare ett tema som politikerne forsøker å holde utenfor valgkampen: Ingen går inn for lavere rente. Riktignok blir det sagt at løftene ikke skal føre til høyere rente. Det er et oppsiktsvekkende lite ambisiøst mål når vi vet hvilken betydning renta har for folk flest, og den oppmerksomheten enhver liten renteendring fra Norges Bank får både i mediene og opinionen.

POLITIKERNE HAR ÅPENBART resignert, eller så prøver de å innbille velgerne at renta utelukkende er noe Norges Bank steller med, og at politikerne ikke kan gjøre noe med den. Det er mest behagelig slik, særlig i en valgkamp. Da kan partiene i stedet gå på velgerjakt med bare godterier i ryggsekken. De bitre pillene holdes skjult. Høyrepartiene slutter seg pent inn i denne rekken, selv om skatteløftene balanseres med utgiftskutt. Det blir ikke mindre press i økonomien av den grunn. Vi er like langt kommet.

BARN OG UNGE SKAL prioriteres i år. Det er de fleste partiene enige om. Nok en gang utsteder Arbeiderpartiet garanti for full barnehagedekning, gratis kjernetid for alle og lavere foreldrebetaling. De andre partiene nikker. Vel og bra, så langt. Men det koster, sier barneminister Karita Bekkemellem Orheim med et smil, og kommer seirende hjem fra Halvorsbøle. Da er det grunn til å slå alarm. For vi hører ingen ting om hvor pengene skal tas fra, uten noen vage formuleringer fra statsministeren om at det alltids er en pott til overs og at forenklingen i staten skal virke besparende.

Selv om det må settes mange spørsmålstegn ved slike påstander, særlig med tanke på de enorme utgiftsøkningene som automatisk kommer hvert år, betyr det likevel at rentepresset øker. Vi hører ingen ting om hvilke områder som skal få lavere bevilgninger, og dermed kan bidra til at rentene går ned. Tidligere var det i det minste et stort flertall på Stortinget som ville kutte i overføringene til landbruket. Men nå er plutselig småskalajordbruk og økologisk drift blitt politiske moteord, og det er ikke billig. Snart er det bare lederskribentene i VG og Dagens Næringsliv som sitter i sine momsfrie glasshus og mobber subsidietunge bønder.

NÅR SMÅBARNSFORELDRE skal prioriteres, er det underlig at politikerne klarer å holde rentedebatten unna valgkampen. For det er jo denne gruppen som sliter med de tyngste bolig- og studielånene, og som vil ha langt mer å tjene på lavere rente enn på litt mindre utgifter til barnehagen. Selv om vi holder oss innenfor dette feltet, finnes gode muligheter for å kutte utgifter, slik at det skapes balanse i løfteregnskapet. Fortsatt nyter titusenvis av norske familier godt av livslang kontantstøtte i form av skatteklasse to. Men der det virkelig kunne spares penger, er på barnetrygden. Den kunne overføres til skattesystemet i form av økt bunnfradrag. Da ville den i det minste få en sosial profil over seg.

INGEN POLITIKERE vil bidra til at vi får lavere rente. Det er valgkampens pris. Men det finnes grupper som tjener på den høye renta. De er gjeldfrie og har penger i banken. Statistikken forteller at dette stort sett er folk i min generasjon, og som trygt kan slå fast at det blir seier i denne valgkampen også. Det hjelper ikke at politikerne sier det motsatte. Det bare blir slik.