Inne hos Unni

Hun vinner priser for plate nummer en, lanserer plate nummer to og har skrevet låtene ferdig til plate nummer tre. Nå venter Unni Wilhelmsen på å bli avslørt. Forrige helg ble hun kåret til fjorårets beste kvinnelige artist, og debutplata til fjorårets beste album. Nå har Unni Wilhelmsen gitt ut "Definitely Me" og kanskje lanseres hun over fjorden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Mamma og pappa, denne kan stå på TV'n deres i én uke, men så er den min! sa Unni Wilhelmsen og holdt bronseharpa i været. Gjestene reiste seg i trampeklapp og Unni prøvde og gjemme seg bak vesle produsent Bugge Wesseltoft. Det er ei snau uke siden nå, og når vi sidelengs manøvrerer oss inn i Unnis hybel på Bjølsen, livredde for å rive ned en av de drøyt hundre små glassflaskene eller ett av de utallige bildene på veggen ut mot gangen, sitter Unni i telefonen ved stereoanlegget, foran TV'n med to harpestatuetter på, og snakker med Iver Kleive.

- Helgerud kirke? Åssen finner vi det? Jeg, nei! Jeg veit ikke hvor noe er hen. Kanskje han som kjører veit det. Fint, Iver, da ses vi til freda'n. Ja, ja, jeg skal øve litt først. Hadet.

JEG HAR IKKE HATT TID til å la dem få låne dem ennå, unnskylder Unni. Hun står borte ved komfyren ved siden av et tomt papegøyebur.

- Vil dere ha te?

Unni Wilhelmsen er 25 år. Hun har gitt ut to plater, vunnet to Spellemannspriser, hun er ønsket av tre, muligens fire store plateselskap i USA, hun har to tatoveringer, en for hver plate - og hun har ett rom, i ei blokk på Bjølsen. Hun deler det med samboeren Donald. Den kvinnelige papegøyen. Donald ligger for øyeblikket i den nederste kommodeskuffen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Hun tapetserer skuffen innvendig, forklarer Unni. Med ull fra raggsokkene mine. Hu er litt fornærma, jeg har vært mye borte i det siste. «Hei!» sier jeg når jeg kommer hjem, og så bare ser a' surt på meg og sier «Ja, særlig!».

FOR UNDER ETT ÅR SIDEN var Unni Wilhelmsen fremdeles museumsvakt, casino-croupier, hobbytegner og hobbymusiker. Nå er hun ifølge Ole Evenrud den norske artisten med størst internasjonalt potensiale. Et par uker før Spellemannsprisen var Unni til og med ute og spiste middag med sitt store forbilde. Suzanne Vega.

- Jeg trøkka meg med. Jeg sa til plateselskapet at hvis ikke jeg fikk være med, burde ingen få være med. Så satt jeg der da. Stille som en mus. Visste ikke hva jeg skulle si. Kunne ikke begynne å fortelle Suzanne Vega hvor stor fan jeg var, så jeg vinkla det på gitarer. Jeg fant ikke på noe annet, men det tina da vi begynte å snakke om gitarer.

- Jeg trodde ikke du hadde noe særlig greie på gitarer?

- Jeg har ikke sagt at jeg ikke kan spille gitar, men jeg er ikke akkurat gitarist. Jeg jukser jo bare. Egentlig.

- Og det blir det Spellemannspriser av?

- Det ser sånn ut. Jeg har gått rundt og lata som jeg kan dette i et år nå, og folk trur på det. Dem ha'kke skjønt det, tenker jeg. Men nå trur jeg snart på det sjøl.

UNNI AVHOLDT SIN EGEN lille Spellemannsprisutdeling før hun visste at hun var nominert sjøl. Hun fylte appelsinjuice i et glass med stedt, og delte ut priser i de klassene hun tenkte hun kom til å bli nominert i.

- Beste kvinnelige artist gikk til Anja Garbarek. Beste nykommer var Folk og Røvere, sier Unni Wilhelmsen raust. Hun delte ikke ut årets album; det streifet henne ikke at hun skulle havne blant de nominerte.

- Men når jeg ser på de som ble nominert, sier Unni og sikter til Jørn Hoel, Anne Grete Preus, Lars Lillo-Stenberg og D.D.E, - så var det kanskje greit at jeg vant.

- Er det litt surt at Spellemannsprisen får så mye dritt det året du mottar to priser?

- Ja! Men Spellemannsprisen får være det den er for hver enkelt. Når 40 mennesker har 54 plater å velge mellom, og mener at min er den beste, da har du det liksom svart på hvitt. Det er jo kult det da, mener Unni.

- Det kuleste var da Bugge og jeg kom til festen etterpå. Vi hørte en rar lyd, og plutselig skjønte vi at alle sto der og klappa for oss. Eller meg. Den kvelden kunne jeg bedt om hva som helst. Og fått det.

- OG HVA BA DU OM?

- Ingenting. Jeg sparer opp litt kred.

- Du har sagt at tennisklubben din trenger penger til nytt gjerde?

- Ja, men det skal jeg spare til på egen hånd. Jeg er ingen kremmer. Jeg hadde ikke fått solgt varmovner på nordpolen engang. Når det ringer telefonselgere hit, blir jeg sittende og prate med dem. Det er umulig å bare si nei. men jeg kjøper ikke for å være grei.

- Du nøyer deg med å be dem ringe tilbake dagen etter?

- Ja, nesten! Når isbilen står utafor og ringer og ikke en kjeft dukker opp, står jeg er her i vinduet og er skikkelig lei meg. Stakkaren skjønner jo ikke at det ikke fins en fryser i hele blokka.

Det er når Unni Wilhelmsen er lei seg hun skriver sanger, men hun påstår med bestemthet at det er ikke sånn at alle sangene hennes er triste.

- Alle har et nederlag som surrer i bakhodet. Får å få det ut, lager jeg en låt. Det er som å operere ut en liten blindtarm fra hjernen.

- Lobotomi?

- Ja, ikke sant! Det er omtrent som å ta en Gerimax.

- Betyr det at du aldri kan lage mer enn en låt av gangen, ettersom du bare skriver når du er trist, og blir glad når du har skrevet en låt?

- Noen ganger holder det ikke med en låt da vet du. Og noen ganger er det nødvendig finne flere vinkler. jeg kan lage fire låter om ett, lite problem. En trist, en konkluderende, en sint og en samma-kan-det-værra-låt.

- Det blir fort en EP av det?

- Ja, der har du en EP.

DONALD HAR KLATRET ut av skuffen. Hun flakser bortom skuldra til Unni, for så å sette seg på bordkanten. Med stjerten ned mot gulvet.

- Nå skal a' bæsje, forklarer Unni rolig og ser på Donald.

- Det er papegøyebæsj overalt her. Normalt dør disse papegøyene av sorg når de er aleine. Men Donald har meg. Jeg er partneren hennes. Vi har bodd sammen i elleve år nå.

Donald er altså dame. Det var først da Unni hadde hatt henne i et år hun skjønte det. Helt til Donald la egg en tidlig morgen, trodde Unni Wilhelmsen hun hadde en mann i huset. Siden har det blitt med Donald uansett.

- Jeg er altfor kresen jeg. Og så har jeg altfor mye uflaks. De jeg vil ha, vil ikke ha meg og de som vil ha meg, vil jeg ikke ha. Det er noen telefoner, røde roser og frierier innimellom.

- Frierier?

- Ja, sånne veldige erklæringer. Jeg blir så stressa av sånt. Får helt pænikk.

ELLER PANIC som det heter i USA. Unge Wilhelmsen blir åpenbart stressa av maset om USA også. Hun prøver ikke å tenke på det, men manageren hennes ringer stadig.

- Gjett hvem jeg har snakka med, sier han, veit ikke sier jeg, og så kommer han med et navn på en amerikaner med ett eller annet viktig plateselskap. Men USA, jeg veit ikke om det kler meg.

- Hvordan da?

- Farte rundt og spelle på kjøpesentre og nærradioer. Tror ikke nærradiobesøk i USA arter seg helt som i Norge. Men de får tru om igjen hvis de vil ha meg i cowboyhatt og boots.

- Takke seg til en arbeidsdag på botanisk museum.

- Ja, faktisk. Der kan jeg ihvertall sitte i fred.

Nesten.