Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Inne i hans hode

Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland driver maktkamp på hver sin måte. Stoltenberg har offentlig bare bidratt med innholdstomme fraser om å stille seg til disposisjon. Men hva tenker han egentlig?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I GÅR VÅKNET Jens Stoltenberg til en beskyldning han helt sikkert oppfatter som sårende. Thorbjørn Jagland blir syk av Jens Stoltenberg, er Berntsens oppfatning. Det er vel verken godt ment eller pent sagt, men det viser hvor sur, bitter og personlig maktkampen i Ap er. Den går på livet løs. Mens Jagland griper enhver anledning til å snakke om hvor mye han trengs i partiet både personlig og politisk, har Jens vært taus. Men også tausheten gir næring til maktkampen. Det oppstår spekulasjoner og tolkninger om hva han egentlig tenker og mener. Derfor våger jeg meg på følgende tankeeksperiment: Hva foregår i hodet til Jens Stoltenberg akkurat nå?

JEG TROR Jens Stoltenberg ser at han må ta føringen i noen politiske saker. Han er livredd for at Thorbjørn Jagland og hans medspillere skal lykkes i å gjøre dette til en strid mellom høyre og venstre i Ap. Men uten at han tar politisk initiativ vil han være et lett offer. Det er i og for seg ikke lite hans regjering gjennomførte: omstilling i Forsvaret og politiet, omlegging av universitetsutdanningen og sykehusreform, for å nevne noe. Problemet er at Jens ikke skjønte at store reformer skaper mer frykt enn begeistring før de har virket en stund. Derfor må han nå gripe noen saker som ligger fjernt fra sosialøkonomien, men nær Ap-sjelen, om han er i stand til det.

NESTLEDER Jens Stoltenberg tenker nok også på at samtlige utganger på striden vil smake både søtt og surt. Også om han kåres til seierherre, vil belastningen være stor. Nå skal han følge den organisatoriske prosessen ute i partiet. Han skal lytte og vurdere stemningen før han bestemmer seg. Kanskje har Jens spurt seg selv - særlig etter gårsdagen - om det er verdt det å fortsette et liv i politikken. Men konklusjonen for Jens er nok gitt: Han vil svikte for mange av sine venner i partiet som har satset sin politiske framtid på ham, om han velger en godt betalt jobb i næringslivet. Jens er så viktig for så mange at han ikke kan gi seg.

HAN SPØR SEG nok også om striden har gått for langt til at det er mulig å reparere forholdet til Thorbjørn Jagland. Mens mor Gro var i landet, holdt guttene fred, men etter at hun reiste til Genhve i 1997, har forholdet mellom Jens og Thorbjørn blitt stadig dårligere. Fra 60-tallets strider på Youngstorget vet vi at Haakon Lie og Einar Gerhardsen la seg til en vane med å ta hver sin heis opp til partikontoret for ikke å møte hverandre ansikt til ansikt alene. Også Jens forstår at Thorbjørn Jagland ikke vil like å dele heis dersom han holder spørsmålet åpent om når han vil utfordre sin egen leder. Da er det heller ikke lett å se hvordan de skal bringe Ap til ny framgang sammen.

SKULLE JENS etter en periode med knallhard strid likevel meddele valgkomiteen i Ap at han gjerne fortsetter som nestleder, vil han møte storm. For det første vil han bli oppfattet som svak av noen. For det andre vil mange spørre seg hvorfor han lot krigen i partiet rase når han kunne ha stoppet den ved å erklære at han ikke er lederkandidat. Jens ville da ha laget «stor ståhei for ingenting», for å bruke et uttrykk fra litteraturen.

NESTE STORTINGSVALG er først i 2005. For Jens er det neste anledning til å gjenerobre regjeringsmakten dersom ikke Bondevik-regjeringen faller for eget grep. Han kan derfor bite tennene sammen og la Jagland sitte et par år til. Men skulle Stoltenberg bestemme seg for at han ønsker å ta over - enten ved at Jagland trekker seg, eller ved å utfordre ham - spiller han høyt med sin egen politiske framtid. For det første kan han jo tape.

MEN SKULLE han vinne en åpen strid eller få skylda for å ha presset Jagland ut, vil han stå som leder for et splittet parti rett før en kommunevalgkamp som trolig vil resultere i partiets dårligste valg noensinne. Partiet har alltid oppnådd vesentlig dårligere resultater i lokalvalg enn ved stortingsvalg. Derfor er det større sjanse for at partiet vil oppnå 17 prosent enn 27 prosent ved valget i 2003. Den valgkampen har ikke Stoltenberg noe imot at Jagland tar seg av før han overtar roret og retter blikket stivt mot stortingsvalget i 2005.

Dette tror jeg Jens Stoltenberg tenker på nå. Inne i sitt hode.

Hele Norges coronakart