Inner-Tee-er

Tommy Tee-leiren slår tilbake - hardt - med skarpskodd og detaljorientert Diaz-album.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Gjengen rundt Tee Productions innrømmer det neppe sjøl, men «2050» tyder på at de har hatt særdeles godt av konkurransen fra den nye generasjonen norske hip hopere.

Albumet er Tees høydepunkt så langt; utadvendt, utfordrende, mangfoldig og med en feinschmeckers sans for sofistikert detaljrikdom.

Her går det fra fjetrende, minimalistiske partybeats i «Star From Trini», til myk r&b-flørt i «Put My Life In It», over til «G-Notes» som overmanner deg med desperat nerve og en groove så tung og insisterende at du går i bakken.

Gjennom produksjoner for Warlocks, TP Allstars og seg selv skapte Tee seg sitt eget dystre og dramatiske hip hop univers på slutten av 90-tallet. Tee satte standarden for hele den hjemlige scenen, samtidig som han holdt så bastant på sin mørke, rytmiske monotoni at han var i ferd med å få et sementert sound.

Med «2050» foretar Tee et kvantesprang. Tee Prod. beholder sin sterke karakter, sine mørke undertoner, men utvider med en langt større variasjon i programmering og stemninger. Han parkerer utfordrerne med sine beats som kan være suggerende tunge og kilende sexy på samme tid.

Diaz søker mot et markant latinopreg, med temperatur, rytmikk, lidenskap og poppreg. Han kombinerer trynetøff rapp med flyt og spansk egenart på den ene siden og melodifokuserte låter med hitpotensiale på den andre siden.

Det låter hektende, det låter mangefasettert, det låter helt nødvendig og det låter som en av de best produserte skivene som er gjort i Norge, uansett sjanger. Hadde norske popproduksjoner vært av denne klassen ville vi hatt fem norske artister på toppen av Billboard hvert eneste år.