KÖLN (Dagbladet): En nasjonal stolthet. En eksportartikkel gjennom mange år. Musikkvideopionerer. Ungpikeidoler. Stor innflytelse på en hel 80-tallsoppvokst generasjon. De store egoers høyborg. Og med en frontfigur som gjerne vikler seg inn i intrikate, improviserte eksistensfilosofiske utlegninger så fort han får en mikrofon foran seg.

Alt dette er vesentlige deler av det bildet som har vært skapt – og dyrket – av a-ha i offentligheten de siste 25 åra. Det er ingen overdrivelse å si at a-has musikk har vært underrapportert og underanalysert i samme periode. Men hvorfor?

Er det fordi det alltid er mye morsommere med alt det rare Morten Harket lirer av seg i intervjusettinger? Er det fordi musikken er blitt noe sekundært, noe vi har tatt litt for gitt, i vår dyrking av a-ha som kjendiser, våre eneste egentlige popstjerner noensinne?

Har vi rent ut glemt å spørre om tankene bak musikken, vært mer opptatt av speltdietter, Harket-biceps, tarmskyll, Furuholmens Coldplay-vennskap og familien Waaktaar-Savoys fancy Manhattan-loft?

På det kommende albumet «Foot Of The Mountain» skjer det endelig noe i a-has musikk igjen. Man hører en kniving mellom det modne, svulmende voksenpop-a-ha som har fått etablere seg etter comebacket i 2000 (nå representert ved blant annet singelen «Foot Of The Mountain) og et a-ha som igjen lefler med synthpoparven fra sin egen, spede begynnelse («Riding The Crest», «What There Is»). En kniving mellom en komfortabel, vennlig gjenkjennelighet og en vilje til å røske opp i nettopp denne etablerte døsen. «Foot Of The Mountain» representerer et oppgjør med en epoke, forsoning med en annen. Men hvorfor nå? Og hvem har ivret for at det skal være slik?