ÅRETS NAVN: «Operasjon Dark Room» i Vest politidistrikt er Årets navn i Dagbladet 2017. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
ÅRETS NAVN: «Operasjon Dark Room» i Vest politidistrikt er Årets navn i Dagbladet 2017. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

«Operasjon Dark Room» er Årets navn i Dagbladet

Innsyn i en sjokkerende verden

Dagbladets redaktører og lesere er enige. «Dark Room»-etterforskerne ved Vest politidistrikt er «Årets navn 2017».

Prisen går til politi-operasjonen som har avslørt et omfattende nettverk av menn som forgriper seg seksuelt mot barn.

En enkelt politianmeldelse i 2015 utviklet seg til Norges største overgrepssak etter at en etterforsker så konturene av noe langt større. Den ene saken er etterhvert blitt til over 100.

Som prosjektleder er Hilde Reikrås og påtaleansvarlig Janne Ringset Heltne etterforskningens ansikt utad. Men prisen går til hele operasjonen som teller i overkant av 20 etterforskere. Prosjektet er besluttet videreført ut 2018, og kan da bli etablert som en egen politienhet.

Det er 16. året på rad at Dagbladet deler ut prisen «Årets navn». Den skal gå til noen som har gjort en forskjell, som har gjort et sterkt inntrykk eller prestert noe ekstra. «Dark Room»-operasjonen startet for snart to år siden. Den er på mange måter et nybrottsarbeid. Ikke på grunn av tematikk, men på grunn av teknologi og omfang. Jakten på overgriperne betinger nye etterforskningsmetoder inne i en verden de færreste av oss aner noe om. Fysiske overgrep og overgrep på nettet glir over i hverandre. Overgriperne kommer tettere på barn uten at voksne har oversikt, samtidig som andre voksne med omsorgsansvar svikter de mest sårbare.

Det har vært mye oppstyr om norsk politi generelt og Bergens-politiet spesielt de senere årene. Oppmerksomheten har vært knyttet til omdiskuterte reformer, maktkamp og sentralisering, forfeilede IT-programmer, lederlønninger og konsulentbruk. Men mest alvorlig er det når befolkningen mister tillit til at politiet klarer å håndheve loven.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Omstridt Bergenspoliti

Det har aldri manglet på oppmerksomhet om Bergenspolitiet. Drapet på åtte år gamle Monica Sviglinskaja, og varsleren Robin Schaefer er den mest omtalte de senere år. Og så kom historien om hvordan politiet unnlot å etterforske narkotikasaker. Bergen framsto nærmest som et politidistrikt ute av kontroll.

Men slik har det også vært tidligere. Går vi tilbake til 70- og 80-årene var det nærmest unntakstilstand i det politisk-juridiske miljøet i Norge på grunn av de såkalte politivold- og boomerangsakene i Bergen. Politi, forskere, politikere og akademikere slåss i årevis rundt spørsmålet om hvorvidt det kunne stemme at det Bergenspolitiet utøvde vold.

Som journalistjypling var man nærmest ikke verdt en plass i pressens selvhøytidelige laug hvis man ikke på eller annet tidspunkt i perioden 1975 til 1985 hadde vært innom politivoldsaken i Bergen. Et slags punktum ble satt da Høyesterett uttalte at «det må ansees på det rene at politivold i en viss utstrekning var et problem ved Bergen politikammer i perioden 1974-86.»

Stemningsskifte

Da er det fint å kunne minne om det stemningsskiftet som skjedde da politidirektør Odd Reidar Humlegårds den 18. november i fjor i et intervju med Dagbladet fortalte at noe stort var på gang i Bergen: «Bergens-politiet jobber med en kjempesak»

«Dark Room»-etterforskningen har gitt allmennheten en innsikt i en sjokkerende verden inne på det mørke nettet. Og en kraftig påminnelse om hvor stort problemet er.

Historisk sett har det norske folk stor tillit til politiet. Knapt noe land i verden har et bedre utdannet politikorps enn Norge og vi lever i en virkelighet der det stadig er en meget stor grad av nærhet mellom politiet og befolkningen. Men tillit er ikke noe man kan ta for gitt. Den må forvaltes og pleies med dyktighet og åpenhet.

Store påkjenninger

«Dark Room»-etterforskningen framstår som imponerende politiarbeid i et område allmennheten har liten innsikt i. De fleste av de etterforskerne som var med fra starten av er stadig mer på tross av den personlige påkjenningen det er å arbeide med saker som gjelder overgrep, for ikke å si tortur, mot barn. Motivasjonen til å fortsette ligger åpenbart i de resultatene man oppnår og at man har evnet å etablere en politienhet preget av godt samarbeid og omsorg for hverandre.