Innsyn i Stasi-land

Mappene til de som ble politisk overvåket her i landet, er skrekkens eksempler på at man ikke måtte bo i Øst-Tyskland for å oppleve Stasi-tilstander.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TIDA FOR DEN tidsavgrensede innsynsloven for overvåkede nærmer seg slutten. Myndighetenes botsgang overfor personer som ble ulovlig overvåket på grunn av sine holdninger og meninger, må ha en ende, mener stortingsflertallet. Hvorfor det? Lund-kommisjonens rapport og de mappene som nå er blitt åpnet, bekrefter de bangeste anelser fra venstreradikalere i NKP, SF/SV og AKP (m-l): Deres minste bevegelser ble registrert av menn i busker, menn i kratt, av infiltratører og «ømtålige kilder», av provokatører og informanter.

Men fikk overvåkingspolitiet noe på revolusjonsromantikerne og idealistene, på katt-og-kanin-sv-erne, på samene, på kvinneaktivistene, på fredsaktivistene, på medlemmene av NKP, på deres barn? Nei. De to som ble arrestert for spionasje i løpet av denne perioden, Arne Treholt og Gunvor Galtung Haavik, viste seg å tilhøre Ap og sentralforvaltningen.

ET DYKK i noen utvalgte mapper avslører at paranoiaen var utrolig utbredt blant hysjtjenestenes lojale tjenestemenn. Nei-til-atomvåpen-aktivisten Ole Kopreitan, som ble overvåket i 22 år og fikk 60000 kroner i erstatning på grunn av det han fant i ei tykk, rød mappe med 88 notater, sier det slik: «Min sak er et nifst eksempel på hvor gale folk i overvåkingspolitiet kunne være. Det dreier seg om folk som mentalt levde under en osteklokke hvor de fostret demoner.» Og disse, som vel ble pålagt å holde seg under osteklokka, overvåket flere titusener i flere tiår, og ga seg ikke før de hadde «brukket ryggen», og før 11. september ga dem en ny fiende og en ny oppgave.

«Dokument nr. 15» i SF-eren og palestinaaktivisten Kjell Bygstads mappe, som vi gjenga i Dagbladet i går, er et godt eksempel på nidkjærheten som ble lagt ned i å følge feil spor: En tjenestemann spaner på en person han tror er Bygstad og følger ham gatelangs i Oslo, registrerer og noterer hver minste bevegelse, hvert trekk av en sigarett, til rapportøren plutselig mister ham av syne. Gikk han inn i SFs kontorer? Var det Kjell Bygstad?

Og hva så? spør jeg.

Bygstad var en av over 40000 som ble registrert og overvåket på seksti- og syttitallet, på grunn av sitt politiske standpunkt, sin partitilknytning, aktivitet, abonnement på aviser, deltakelse i demonstrasjoner og reiser til andre land. Vi trodde egentlig bare det var østeuropeerne som levde slik bak Jernteppet. Vi tør nesten ikke tenke på hvilke ressurser dette har krevd, og hvilke samfunnsmessige oppgaver som ble fortrengt.

MANGE VIL HEVDE at det er både rett og rimelig å overvåke folk som erklærer at de vil overta makten gjennom «væpna revolusjon». Men mappene er sørgelig fattige på varsler eller planer om slikt. De er fulle av private vurderinger og uvesentlige opplysninger, som for eksempel hva NKP-formannen Reidar Larsen var kledd i, hvilken bil Kjell Bygstad kjørte rundt i, og at Tove Lehre og hennes samboer vurderte kjøp av en Jo-bu motorsag i en lillehammerbutikk. Planla hun rene motorsagmassakren der oppe på Lillehammer?

IGJEN SKAL det legges lokk på de hemmelige tjenester. Om to uker går fristen ut for begjæring om innsyn. Flertallet på Stortinget mener det får være måte på innsyn. Bør det det? Hvis man altså ønsker en full gjennomlufting av gamle loft med mugg og dritt? Hittil har under 6000 av over 43000 (i 1978) registrerte og overvåkede søkt om innsyn, og det viser seg at bare halvparten av de som søker, er registrert. Det betyr at under en tidel har fått se sin mappe. Det kan det være mange forklaringer på. Mange av dem som ble overvåket, er døde. Men riksmediene har ikke vært spesielt opptatt av mappene etter at Stortinget avsluttet arbeidet med Lund-kommisjonens rapport og Furre-saken, vi kan trygt gå ut fra at mange har glemt det.

HVORFOR KAN IKKE venstremannen og forkjemperen for størst mulig åpenhet, justisminister Odd Einar Dørum, forlenge fristen noen år, slik at alle, også vegrere og nølere, får benyttet sin rett? Eller hvorfor kan vi ikke få en permanent lov, slik de har i Nederland? Dagens lov er jo full av unntak og begrensninger, «av hensyn til rikets sikkerhet». Det samme kan en utvidet eller permanent lov være. Det viktigste for lovgiverne må være at flest mulig av dem som urettmessig har vært utsatt for Stasi-virksomhet i vårt antatt demokratiske land, får en visshet om dette, en unnskyldning og en oppreisning.