Inntil EU-bordet

Det handler om bordet der EU-landene om bare noen få og små uker skal sitte benket og utforme helt sentrale deler av den framtidige sikkerhets- og forsvarspolitikken i Europa. Og forhandlingene er langt fra enkle, selv om utenriksministeren ved et frokostbord i departementet i går forsikret at Norge møter stor velvilje.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er likevel ikke uten videre nok til å løse de problemene som oppstår for Norge når EU starter opp på et område der NATO hittil har vært enerådende. Målsettingen for Vollebæk og hans medarbeidere er å forhandle seg fram til en avtalefestet og formalisert ordning der Norge får delta på alle nivåer i EUs forberedende arbeid med disse spørsmålene, helt fram til vedtak i EUs besluttende organ. Da skal vi bli sittende på gangen, for så å slutte oss til vedtaket vi har vært med på å forberede med full tale- og forslagsrett.

  • Når dette ikke helt uten videre går på skinner, er selvsagt årsaken at Norge ikke er medlem av EU og trenger nok en ordning. Hvor sær den får lov å bli, gjenstår å se. Finlands president Martti Ahtisaari, som for tida er formann i EU, satte foten kraftig ned under toppmøtet i Oslo i forrige uke. Nå sier utenriksminister Vollebæk at han og departementet forsøker å finne ut nøyaktig hvor han satte den ned, og for hva. Men selv ikke livets gladeste gutter kan tolke de finske holdningene som en utrulling av den røde løperen for norsk inntreden i EUs forberedende komiteer for sikkerhetspolitikken.
  • Neste høst er det Frankrike som har formannskapet i EU, og på toppmøtet i Paris håper franskmennene at strukturen i det som nå kalles Den europeiske sikkerhets- og forsvarsidentitet, ESDI på EUsk, skal bli vedtatt. Frankrike er ett av de landene de norske diplomatene har problemer med å overbevise om at Norge bør sikres en plass tett inntil EU-bordet. Belgia og Luxemburg er også skeptiske, sammen med de søreuropeiske EU-landene. Britene er mer åpne, og det samme er tyskerne og nederlenderne.
  • Allerede på det forestående EU-toppmøtet i Helsingfors vil forløperen til EUs framtidige organ for behandling av sikkerhetspolitikk bli opprettet i form av en midlertidig komité. Denne utviklingen går raskere enn mange her i landet hadde håpet. Til frokost i går sa imidlertid utenriksminister Vollebæk at det hersker en viss usikkerhet om hvor raskt utviklingen egentlig går, eller sagt med andre ord: hvor stort dette problemet blir for Norge.
  • Krigen i Kosovo avslørte at Europa manglet styrker som raskt kunne settes inn i en konflikt. Det aller meste måtte komme fra USA. NATO-toppmøtet i Washington og EU-toppmøtet i Köln fattet vedtak for å bøte på dette. Det gode ryktet Norge har for å stille opp i internasjonale operasjoner, er et vesentlig aktivum for utenriksministeren når han i de såkalte «konsultasjonene» skal argumentere for norsk deltakelse og innflytelse i EU på tross av at vi to ganger har valgt å stille oss utenfor. Den situasjonen som både den norske regjeringen og opposisjonen i Stortinget vil unngå, er at det i framtida blir truffet beslutninger om militærinnsatser som Norge ikke får noen innflytelse på.
  • Men så går det også en grense for hvor godt Vollebæk kan lykkes. Dersom EU skulle bestemme seg for at det er upraktisk å ha Norge på gangen bare akkurat i den fasen beslutning formelt skal fattes, og ber oss bli sittende, er det sannsynlig at Vollebæk på vegne av nei-regjeringen Bondevik nettopp må takke pent nei. Det gjorde statssekretær Jarle Skjørestad temmelig klart som svar på et spørsmål fra Aftenposten under frokosten i går.
  • Knut Vollebæk sier at Norge samarbeider tett med de andre fem landene som nå er NATO-medlemmer, men (ennå) ikke med i EU. Polen, Tsjekkia og Ungarn er imidlertid søkerland med de rettigheter og adganger det fører med seg. Tyrkia vil trolig bli kandidatland under toppmøtet i Helsingfors, mens det femte landet er Island, som selv ikke har militære styrker. Det er altså Norge som har behov for de særeste ordningene.