Inspirasjon eller resignasjon?

Da IOCs Avery Brundage ville holde Lekene (OL) «rene», ble han latterliggjort av mediene. Nå syter mediene over kommersialiseringen og uthulingen av idrettens verdier.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dagbladets Gudleiv Forr har i en rekke artikler tatt for seg sentrale samtidsproblemer, der han har gitt vektige bidrag til samfunnsdebatten fra en historikers perspektiv. Under tittelen «Idrettens idealer» (3. februar) peker han på at idretten står midt i vår samtid i skjæringspunktet mellom folkelig mobilisering og elitens profesjonalisering.

Idrettens verdigrunnlag og dilemmaer har lenge vært gjenstand for heftig debatt i mediene, idrettsadministrasjonene og på det politiske plan. Rune Slagstad har kalt idretten vår største folkebevegelse, og pekt på at striden mellom kommersielle og samfunnsetiske verdier får en tilspissing nettopp i idrettsbevegelsen. I denne vitale debatten synes det som om forhenværende og nåværende aktive utøvere har vært fraværende, selv om deres synspunkter burde være av stor interesse. Som aktiv på beskjedent amatørnivå i en «nisjeidrett» i en 25-årsperiode, tillater jeg meg å gjøre noen refleksjoner over utviklingen fra mitt personlige ståsted.

Medienes ansvar

Når mediene i dag syter om idrett uten troverdighet og kommersialisering, burde de også vurdere sin egen rolle i denne utviklingen. De moderne olympiske lekers far, Pierre de Coubertin, uttalte at han ikke hadde gitt oss tilbake OL for at de skal overtas av forretningsmenn eller politikere. I stor grad er det nettopp det som har skjedd. Slaget om de olympiske idealer ble tapt på 60-tallet, da uthulingen av begrepet «olympisme» for alvor skjøt fart. IOCs president fra 1952 til 1972, amerikaneren Avery Brundage, kjempet som en løve for å «holde lekene rene». Kampen ble som Don Quijotes mot vindmøllene, ikke minst takket være mediene, som gjorde sitt beste for å latterliggjøre Brundage. Hans oppgave ble også i realiteten umulig da det ble klart at kommunistdiktaturet ble representert av rene statsprofesjonister for politiske formål.

I Vesten utviklet «smugprofesjonalismen» seg gradvis, avhengig av bakenforliggende økonomiske interesser. Alpinsporten ble en «spydspiss», der utstyrsprodusentenes innflytelse ble avgjørende. Frankrikes Jean-Claude Killy er med sine 3 gullmedaljer fra OL 1968 blitt utnevnt til tidenes største olympiske alpinist. Ifølge Frankrikes fremste sportsavis, L'Equipe, skulle han ha vært diskvalifisert for klart brudd på gjeldende amatørbestemmelser!

Fire år senere fikk Brundage diskvalifisert den østerrikske alpinisten Karl Schranz. Dette ble svanesangen både for Brundage og amatørismen som grunnlaget for den olympiske idé. Siden er utviklingen gått mot gigantisme og kommersialisme, mens de idrettslige idealer skyves fra skanse til skanse. Klokken kan ikke stilles tilbake, men man må kunne spørre hva fasiten er blitt for idretten som folkebevegelse.

Elite og bredde

NIF-president Kjell O. Kran har skrevet om medienes stadig tøffere vinkling og prioritering når de dekker idretten, og pekt på at det er småidrettene som taper den ene kampen etter den andre. Mer oppsiktsvekkende er det at de store folkebevegelsene innen idretten er blitt borte i riksmediene. Da joggebølgen og turskirennene kom på 70-tallet, var dette prioriterte mediebegivenheter. I dag verdiges de ikke et ord, mens all oppmerksomhet rettes mot den profesjonelle eliten. I 1999 la Norges Idrettsforbund fram en sjokkrapport, der det ble konstatert at 40 prosent av norsk ungdom sjelden eller aldri driver fysisk aktivitet. Bakgrunnen for denne skremmende trenden er selvsagt komplisert, men det må være tillatt å minne om at forskere har pekt på medienes evne og makt til å forsterke utviklingstrekk i samfunnet.

Idrettens mål

Det er norsk idretts mål å bli blant de fem beste idrettsnasjoner i verden. Spørsmålet har vært stillet om man kan nå et slikt mål gjennom en verdiforankret toppidrett som er i tråd med idrettens etikk. Burde man ikke også spørre om et slikt mål vil bidra til større breddeidrett, og dermed en sunnere og friskere nasjon? Alt tyder dessverre på at dagens toppidrett ikke bidrar til en enorm motivasjon for unge idrettsutøvere. I dag fører den profesjonelle eliteidrettens prestasjonsnivå snarere til resignasjon enn motivasjon og inspirasjon.