Integrasjon og arbeidsliv

«Det er mye støyende uenighet om innvandring, men øredøvende enighet om at veien til integrasjon går gjennom jobben.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Integrasjon er selve nøkkelordet i innvandringsdebatten. Det etnisk norske flertallet forlanger ikke at de innvandrede minoritetene skal «bli som oss», men bare at de skal modifisere sin adferd på visse områder, som lov og rett, politisk kultur og forholdet mellom kjønnene. Og først og fremst: Finne seg en plass i arbeidslivet. Det er mye støyende uenighet om innvandring, men øredøvende enighet om at veien til integrasjon går gjennom jobben.

Men er det bare på overflaten at vi er enige? Kanskje denne tilsynelatende enigheten bygger på at viktige aspekter ved innvandrernes rolle på arbeidsmarkedet ikke er gjenstand for debatt?

La oss se på noen situasjonsbilder fra arbeidslivet i sammenheng:«Uten innvandrere stopper Norge!» Det er de som vasker sykehus, skoler og advokatkontorer, skrubber gryter i Oslo-restaurantenes bakrom og pakker filet i Båtsfjord.Den relative attraktiviteten ved «innvandrerfag» må ha gått drastisk ned. Du må vaske dobbelt så mange kvadratmeter som på 1970-tallet for å tjene det samme i forhold til andre fag - ifølge arbeidsforskere.Etnisk norske forsvinner fra låglønnsfagene. Selv de knappe ytelsene fra uføretrygd og sosialhjelp er bedre enn «innvandrerjobber» - for alle som på noen måte kan oppnå det.Kostnadsnivået i storbyene gjør det umulig for eninntektsfamilier og vanskelig for toinntektsfamilier å leve av slike jobber. Resultatet er mye «skjult subsidiering» av arbeidsgivere gjennom bostøtte og sosiale ytelser.Låglønnsgruppene arbeider stort sett i sektorer som ikke er konkurranseutsatte. Det er derfor bare deres svake stilling på arbeidsmarkedet som kan forklare at de lever på fattigdomsgrensen.

Disse situasjonsbildene refererer til realiteter som knapt nok kan være omstridt. Og på grunnlag av disse observasjonene kan en gjøre seg mange interessante refleksjoner:Alt som kan redusere tallet på søkere til låglønnsjobber i storbyene, innebærer tilførsel av markedsmakt til disse gruppene, enten de består av innvandrere eller av innfødte norske.I prinsippet må det bety at de offentlige midlene som brukes til å sikre innvandrere en best mulig levestandard, styrker alle låglønnsgruppene i storbyen, også de etnisk norske: Om innvandrere måtte «klare seg sjøl» ved hjelp av det de kunne få for sine ytelser på arbeidsmarkedet, for eksempel arbeide for 40- 50 kr pr. time, ville det presse lønna også for innfødte ufaglærte. Generøs støtte til innvandrere er altså tilførsel av markedsmakt til alle som står svakt på arbeidsmarkedet.Men dette holder også mange ute av det regulære, åpne arbeidslivet, og lite tyder på at ledige innvandrere som lever på offentlige overføringer, blir integrert.

Dersom integrasjon av innvandrere gjennom arbeidsmarkedet var det eneste målet vi hadde for samfunnsutviklinga, ville resepten være enkel: La markedet virke! Det er denne løsningen amerikanske økonomer anbefaler, f.eks. på konferanser i OECD-regi. Dette kan illustreres med et enkelt eksempel:

Sett at en norsk bedrift hadde en avtale med fagforeningen som innebar 120 kroner per time for arbeiderne. Det betyr at det ikke ville være noen forhandlinger om lønn når nye skulle ansettes, alle nyansatte måtte få 120 kroner. Enten personalsjefen hadde fordommer eller ikke, ville han ha en tendens til å ansette norske søkere - i alle fall under ellers like vilkår - bl.a. på grunn av språket.

Det innebærer selvfølgelig at arbeidsløsheten ville være langt høyere blant innvandrere enn blant innfødte. Våre nye landsmenn ville ikke få norske arbeidskamerater eller andre effektive impulser til å lære språket. Velferdsutgiftene stiger, og innvandrerne integreres ikke. Men de amerikanske rådgiverne vet råd for dette: Slipp markedet til! Reduser fagforeningenes makt, og gjør lønn til et forhandlingstema når nye skal ansettes! Kanskje innvandrerne, ut fra det han eller hun er vant til fra utvandringslandet, er villige til å arbeide for 70 kroner timen? Da spiller det ingen rolle hva slags fordommer bedriftsledelsen har: Den rasistiske personalsjefen holder seg for nesen og ansetter hvem som helst. Innvandrerne absorberes raskt av arbeidsmarkedet. Men om de «integreres», er et annet spørsmål. Det avhenger bl.a. av hvordan deres etnisk norske kolleger reagerer på den nye situasjonen. Her kan vi alle bruke våre arbeidsplasserfaringer og vår mer eller mindre utviklede evne til innlevelse. Men det er vel sannsynlig at de ville regne med at i denne bedriften ville lønnsutviklinga stagnere, og forsvinne til andre arbeidsplasser, om de kunne. Og de som eventuelt måtte bli værende, ville rimeligvis bli ganske sure, og lite motivert for hyggelig samarbeid med sine nye landsmenn.

For å stimulere denne integrasjonsprosessen ville det også bli fristende å redusere nivået på velferdsytelsene, slik at innvandreres interesse for dårlig betalte jobber ville øke. Det ville ikke bli uten følger for de av oss innfødte som er avhengig av slike ytelser.

Vi trenger ikke særlig raffinerte simuleringsteknikker for å si noe om hva slags konsekvenser vi kan vente oss på andre samfunnsmessige nivåer:

Med våre politiske og faglige tradisjoner ville LO sannsynligvis klare å hindre slik «integrasjon» i de best organiserte bransjene, som metall, bygg og store deler av offentlig sektor. Vi ville få et markant klasseskille mellom disse yrkesgruppene og «innvandrerfagene». Folk flest ville etter hvert komme til å oppfatte de fagorganiserte som «særinteresser», opptatt av å beholde sine «privilegier», med det resultat at stadig flere grupper ville få sine livsvilkår bestemt av nivået i den fattige verden. Denne prosessen kan studeres i andre land. Større forskjeller mellom «åpne» og ufaglærte yrker, der utøverne er avmektige på arbeidsmarkedet, og de fagene som klarer å holde på sin relative standard, vil sannsynligvis også skape sammenfallende klasse- og raseskiller: Foreldre vil bli enda mer opptatt av å sikre sine barn mot medlemskap i det subproletariatet som skapes og vedlikeholdes gjennom bevisst arbeidskraftimport. Men den aller sikreste spådommen er at oppslutningen om Carl I. Hagens, Vidar Kleppes og Jan Simonsens politiske alternativer ville nå nye høyder.

Den eneste form for beskyttelse vi i dag har mot dette skrekkscenariet, er velferdsmessig generøsitet mot alle dem som vi kan og må gi asyl fordi deres liv og frihet er truet i deres eget land. Bevisst arbeidskraftimport, som har fått så stor oppslutning etter hvert, er å be om å få en ny underklasse her i landet, etter at vi har brukt 100 år på å bli kvitt den gamle.

Noen vil si at dette scenariet er å male fanden på veggen. Men da skal vi legge merke til utviklinga i Danmark, der Stutum sitter i regjeringskontorene. Der skal innvandrerne integreres etter denne oppskrift: Reduser ytelsen til innvandrere, og la dem få lov til å jobbe billigere enn det kravstore, fagorganiserte arbeidere gjør.

Dette politikkområdet er fullt opp av ironier og paradokser: De «innvandringspositive» på venstresida, som er for en generøs velferdspolitikk overfor innvandrere, har gjennom lang tid vært tilhengere av å slippe inn så mange at denne generøsiteten blir umulig: Et økende antall innvandrere uten arbeid vil gjøre stadig flere til tilhengere av danske løsninger. De «innvandringsnegative» på høyresida er mot en generøs velferdspolitikk overfor innvandrere, som er det eneste som kan beskytte Carl I. Hagens velgere i låglønnsgruppene mot at innvandring presser lønnsnivået i disse gruppene nedover.

Disse refleksjonene innebærer ikke noe argument mot at vi oppfyller - og gjerne overoppfyller - vår humanitære og menneskerettslige plikt: å gi asyl til folk som må forlate sitt fedreland for å redde liv og frihet. Men det innebærer sterke motforestillinger mot bevisst arbeidskraftimport, som begrunnes med at «Norge trenger mer arbeidskraft», og særlig i den versjonen at det siste ordet står for «ufaglært arbeidskraft». Det er f.eks. paradoksalt at vår nåværende regjering vil drive arbeidskraftimport og «kamp mot fattigdommen» samtidig.