Integrert ut

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Likestillings- og diskrimineringsombud Beate Gangås ber minoritetsungdom ta kontakt dersom de føler seg utestengt fra arbeidslivet fordi de snakker kebabnorsk. Og: «Jeg tror mange arbeidsgivere har fordommer mot kebabnorsk», sier Tahereh Talebi, seniorinspektør i Arbeidstilsynet til Dagsavisen. Hun kunne tatt hardere i. Alle har fordommer. Jeg vet at jeg har det: Når jeg hører kebabnorsk, regner jeg med at den som snakker har innvandrerbakgrunn, bor i Oslo eller Drammen og ferdes i et flerkulturelt sosialt miljø. Men selv innvandrerungdom har fordommer mot kebabnorsk, og deres fordommer er kraftigere enn mine. På Søndre Holmlia aktivitetssenter er det forbudt. Ershad fra Holmlia sier til Dagsavisen at hvis det var opp til ham, hadde han forbudt det over hele fjøla. «Det verste», sier han, «er om man fortsetter å snakke kebabnorsk som forelder. Da lærer ikke barna å snakke korrekt, og da har vi et problem.»

Jeg liker lånord, særlig fra andre språk enn engelsk. Selv bruker jeg en del gloser fra svensk og fra norske dialekter til privat bruk, litt for moro skyld og litt fordi det forventes at sære gubber bruker rare ord, på samme måte som det forventes at vi skal være opptatt av været og plystre tonløst.

Men jeg vil be språkforskere og likestillingsbyråkrater dra opp de etymologiske buksene sine og ta seg sammen: Slutt å narre ungdommen til å tro at de kan snakke som de vil og få jobb uansett. Språk er oppførsel, og vi kan ikke oppføre oss som vi vil på jobb.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som svenskene sier: Nån jävla ordning måste det va. Det fins en alder for å si sjmø og wollah, og en alder for å slutte med det, akkurat som det fins en alder hvor man slutter å gå med lue inne, med mindre man er trålfisker eller marinbiolog.

Det fins ord som blir godtatt i dagligtalen, som ikke dermed har noe i Dagsrevyen eller en jobbsøknad eller en skademelding å gjøre. For eksempel har den kulturelle arven fra seksti- og syttitallet fått så kraftig innpass i kulturen at de fleste av oss bruker ord fra dop- og musikersjargongen. Den gang var det som kjent vanskelig å se forskjell på musikere og andre narkomane. Derfor bruker mange, også blant dem som ikke var født den gangen, ord som digge, kul hypp, frik og ikke minst det spesifikt doprelaterte nedtur. Men ingen av disse brukes i formell sammenheng, unntatt nedtur, som kan brukes til alt.

Det fins språk til enhver anledning, og hvis du er språkmektig, mestrer du mange. De eneste som vil ha mest mulig kebabnorsk i enhver sammenheng, er filologene, med sin begeistring for nyvinninger i språket. Kebabnorskbrukerne ser på sin variant som en fase som går over. De vil inn i samfunnet, og skjønner at de voksne ikke alltid skal møte ungdom på ungdommens premisser. Det fratar de unge noe å strekke seg etter, og modningsprosjektet deres renner ut i toleranse. Normen kan alltid utvides, men hvis den omfatter alt, fungerer den ikke lenger som norm. Derfor må samfunnet behandle de unge som om de fortsatt har noe å lære, som om det er de som bør forandre seg.

Diskrimineringsombudets holdninger minner om norsklærerne som vil bevise at Ibsen fortsatt har noe å si oss ved å sette dem til å rappe Bukkerittet. Som om rap er det som skal til for å få Ibsen til å fremstå som en schpa fyr. Ibsen er en moraliserende grinebiter som ikke har et skvatt med ungdom å gjøre. Det er derfor de bør lese ham.

TV2 lar værdamene varsle i vei på sine utmerkede vestlandske dialekter, mens de harde nyhetene serveres av Pål T. Jørgensen og Siri Lill Mannes på strengt normert bokmål og nynorsk. Været er privat, mens nyhetene er offentlige. Språket er personlig, det er derfor du ikke er deg selv overalt – fordi din person av og til ikke angår saken. Jeg vil høre nyhetene, ikke deg. Ellers kommer jeg til å mistenke deg for å sitte der og finne på. Riktignok er nyhetene bare det lille subjektive utsnittet av det siste døgnets hendelser som noen har bestemt at jeg bør få vite om, men jeg forlanger likevel at de ikke blir lest på trøndersk.

Da jeg flyttet til Grimstad på syttitallet, fra en helt annen kant av landet, ville mine nye klassekamerater vite om jeg visste hva det betyr å skibe tegla på tåga. Det hadde jeg til deres skuffelse nettopp lest, men i løpet av de tre årene jeg bodde i Grimstad, så jeg aldri noen skibe en eneste tegl på et eneste tåg. Medelevenes poeng var ikke å lære meg om taktekking, men å demonstrere språklig egenart, på samme måte som på www.dialektskjurta.no, der man selger T-skjorter med tjukke Telemarksuttrykk som ØLLØV GULBRONE GVEFS. På samme måte er poenget med kebabnorsk at det på en munter måte markerer annerledeshet. Kebabnorsk er ikke en uvane, det er ikke mindreverdig, det er ikke og bør ikke være kriminelt, det er tvert imot en spennende og spenstig sosiolekt. Men hvis det er det eneste språket du snakker, står det mellom deg og en del jobber og dermed for integreringen. Som vi er for, vi var i hvert fall det sist jeg sjekket.

Språkmannen Sylfest Lomheim sier i sakens anledning at: «Over hele landet lærer barn å snakke norsk på sin egen måte. Den ene måten er ikke bedre enn andre.»

Å jo da. Et språk som kan brukes mange steder er bedre enn et språk som bare blir forstått fullt ut blant jevnaldrende venner. Dessuten: Å gå ut fra at ungdommen ikke er i stand til å justere språket sitt etter behov, er å undervurdere deres evner.

Ungdom med minoritetsbakgrunn har et dobbelt integreringsprosjekt foran seg, og å oppfordre dem til å snakke kebabnorsk i jobbsammenheng, er å akseptere dem vekk fra arbeidslivet og inn i køen på Nav. Det er det motsatte av integrering. Det er å inkludere dem ut. Kjipt.