FORHATT: Det er 24 år siden muren falt og det øst-tyske statspolitiet Stasi ble nedlagt. Men fortsatt er interessen for den voldsomme aktiviteten og overvåkingen politet drev med, enorm i Tyskland. Foto: BERIT KELLEN / NTB SCANPIX
FORHATT: Det er 24 år siden muren falt og det øst-tyske statspolitiet Stasi ble nedlagt. Men fortsatt er interessen for den voldsomme aktiviteten og overvåkingen politet drev med, enorm i Tyskland. Foto: BERIT KELLEN / NTB SCANPIXVis mer

- Interessen er enorm. Alle vi se hvordan ei ekte Stasi-rotte ser ut

Jana Döhring (51) var en av 174 000 informanter for forhatte Stasi.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BERLIN: (Dagbladet): Postkortet med et DDR-flagg på forsiden dumpet ned i Jana Döhrings postkasse en lørdag i 2005. Underskriften «G» hilste til sin «tidligere Stasi-rotte».

TYSTER:  Jana Döhring var fast tyster for Stasi. 15 år etter Murens fall ble hun kontaktet av et tidligere offer. Her fotografert ved statuen av Karl Marx - han som startet det hele. Foto:ASBJØRN SVARSTAD
TYSTER: Jana Döhring var fast tyster for Stasi. 15 år etter Murens fall ble hun kontaktet av et tidligere offer. Her fotografert ved statuen av Karl Marx - han som startet det hele. Foto:ASBJØRN SVARSTAD Vis mer

Identiske forsendelser begynte å dukke opp en gang i måneden, men noen ganger kunne avsenderen la det gå to eller tre uker over tida. Jana gikk på nåler til hun omsider hadde det fryktede postkortet i hånda - og dermed kunne slappe av noen uker til neste gang.

Hun måtte hver dag passe opp postmannen slik at ikke den nye ektefellen skulle fange opp en av de uskyldige hilsenene. For mannen hennes er vesttysker - og han ante ikke noe om at den nye kona hadde fem år bak seg som «uformell medarbeider» (IM) for «Departementet for statssikkerhet» - i dagligtalen forkortet til «Stasi».

Skjold og sverd

Avisene har siden murens fall i 1989 skrevet spaltekilometer om alle de antatt 174 000 DDR-borgerne som bisto undertrykkelsesapparatet «Stasi» ved å være statens ører og øyne i store og små sammenhenger.

Det falt knapt en binders på gulvet i Øst-Berlin uten at «partiets skjold og sverd» var underrettet.

Men, bortsett fra at noen mer eller mindre prominente kunstnere og politikere ble avslørt, har tyskerne aldri fått vite hvem disse 174 000 forræderske landsmenn og kvinner egentlig var.
 
Selv om Stasis egne medarbeidere hadde et halvt år på seg til å ødelegge arkivene, der alle de store hemmelighetene fra 40 års spionasje mot utenlandske mål og 17 millioner egne statsborgere lå, var det fortsatt igjen 111 kilometer med dokumenter i hyllene da denne forhatte institusjonen ble stengt for godt.

Etter at Tyskland var samlet ble Stasiarkivet opprettet, og alle som ønsket kunne søke om å få innsyn i egne mapper.

Fortida kaller

Janas tidligere kollega, Gerry, fra baren i Palasthotel, beliggende på Unter den Linden, ventet åpenbart i 15 år før han fikk vite hva som var blitt rapportert om ham selv.

Riktignok er alle navn strøket vekk i kopiene som han fikk se, men det tok ham nok ikke mange sekunder å regne ut at Cornelia Astrid måtte være identisk med hans beste venninne - Julia Döhring.
 
Det var Gerry som viste Jana rundt da hun på begynnelsen av 80-tallet startet som kelner på det fasjonable Palasthotel. De to hadde ingen hemmeligheter for hverandre, og da Jana noen år seinere ble forlatt av ektemannen med en nyfødt unge på armen, var det Gerry og familien hans som bød på husrom og hjerterom.

111 KILOMETER 111 kilometer med mapper og dokumenter fra Stasis virksomhet gjennom 40 år, befinner seg i stasiarkivet i Berlin. Folk må vente i minst to år for å få innsyn i sine egne mapper. Foto: ASBJØRN SVARSTAD
111 KILOMETER 111 kilometer med mapper og dokumenter fra Stasis virksomhet gjennom 40 år, befinner seg i stasiarkivet i Berlin. Folk må vente i minst to år for å få innsyn i sine egne mapper. Foto: ASBJØRN SVARSTAD Vis mer

Hadde hun virkelig kvittert med å tyste på ham?

Stasi-hotell

Jana lener seg over kaffebordet når hun møter Dagbladet PS for en liten 2013-prat i en «østberlinsk resepsjon».

På akkurat denne adressen var hun i 11 år diskenspringer - og en av statens mange små lytteposter. Nå ligger det et splitter nytt luksushotell her.

Da det gamle Palasthotel - som sto ferdigbygget i 1979 - for 10 år siden ble revet fant bygningsarbeiderne kameraer og mikrofoner i veggene på absolutt alle rom.

Ingen tvil om hvem som i kulissene satt på makten der. Eller at Stasi gjerne lagde filmopptak av gjester i pikante situasjoner med noen av de gjestfrie vertinnene fra Kristallbar.

Det var der Jana serverte øl og cocktails. I tillegg noterte hun seg at den syriske stamgjesten hver dag utvekslet notater med mystiske menn fra ulike ambassader.

Jana fikk med seg at en vesttysker tilbød en forsendelse av beroligende medisiner og at flere DDR-borgere brukte baren som base for kjøp og salg av en lang rekke vestprodukter som var ettertraktede mangelvarer i Øst-Tyskland. Det gikk i alt fra bildekk til badekar - eller biler og boliger for den saks skyld.

FRIGJØRINGEN: Fra dagene da muren falt. Selv i gledesrusen klarte ikke øst-tsykerne å glemme sitt eget forhatte sikkerhetspoliti.Foto: THOMAS UHLEMAN / DPA/ CORBIS
FRIGJØRINGEN: Fra dagene da muren falt. Selv i gledesrusen klarte ikke øst-tsykerne å glemme sitt eget forhatte sikkerhetspoliti.Foto: THOMAS UHLEMAN / DPA/ CORBIS Vis mer

Sa ja til Stasi

Hun ante fred og ingen fare den dagen sjefen ba henne gå opp på rom 4060, rommet viste seg å være et digert og hemmelig kontor som strakte seg over flere hotellværelser.

To lojale herrer i brune dresser snakket hyggelig om viktigheten av at staten får stoppet den snikende faren fra det imperialistiske vest: Narkohandel.

Nå tydet ting på at distribusjonen skjedde fra Kristallbar og Jana ble spurt om hun kunne tenke seg å delta i krigen mot styggedommen?

- De trodde vel jeg var helt tett i nøtta og ikke begrep hvem som skjulte seg bak de falske navnene de brukte, sier hun.

Etter et par dager til å tenke over tilbudet gikk hun opp igjen på rom 4060 og skrev under på at hun i framtida ville stå til Stasis tjeneste - og for øvrig ikke snakke om sin IM-virksomhet til en levende sjel. Etterpå skålte hun med de to herrene.

Drikkepenger

- Jeg var rett og slett ei frekk, ung og livsglad jente som ikke brukte altfor mye tid på å tenke over mulige ubehagelig konsekvenser av det jeg drev med.

- Jobben på Kristallbar var forbundet med behagelig arbeidstempo, sjarmerende gjester, høy lønn og fantastiske drikkepenger i utenlandsk valuta.

- Hadde jeg takket nei til Stasi ville første konsekvens med sikkerhet vært at jeg ble forflyttet til spisesalen, der tempoet var høyt, arbeidstidene umulige og lønna lusete. Dessuten så jeg en sjanse til å få ordnet ei floke for kjæresten min som akkurat hadde mistet førerkortet på grunn av fyllekjøring, sier Jana.

Hun sier videre at det ble mest pludring og historier fra hverdagslivet foran og bak baren. To ganger i måneden hun innkalt til møter av Stasi i en «konspirativ leilighet» i Prenzlauer Berg. Men hun hatet likevel denne delen av livet sitt og sier nå at hun «egentlig lette med lys og lykter etter en måte å slippe unna på».

Den kvelden Muren falt befant Jana Döhring seg blant mange tusen andre som veltet over til Vest-Berlin gjennom grensestasjonen i Bornholmerstrasse.

Hun var av dem som jublet aller høyest over utsiktene til et liv uten kommunistisk diktatur.

- Jeg danset fordi Muren var nede, men aller mest lykkelig var jeg over vissheten om at jeg aldri mer måtte forholde meg til de to drittsekkene fra «firmaet», sier den nå 51 år gamle kvinnen og gir oss et lite smil.

Postkortet

Livet etter «Stasi-tida» har bydd på mange endringer, blant annet en advokatektemann av vesttysk opprinnelse, da det 15 år seinere kom brev fra Gerry.

FRYKTET SJEF: Erich Mielke var mangeårig sjef for Stasi - og styrte en hær på over 100 000 mennesker som drev overvåking i sitt eget land - og spionasje i utlandet. Her er han portrettert på et bilde fra en av Stasis egne fotografer. Foto: Stasi
FRYKTET SJEF: Erich Mielke var mangeårig sjef for Stasi - og styrte en hær på over 100 000 mennesker som drev overvåking i sitt eget land - og spionasje i utlandet. Her er han portrettert på et bilde fra en av Stasis egne fotografer. Foto: Stasi Vis mer
«Jeg var rett og slett ei frekk, ung og livsglad jente som ikke brukte altfor mye tid på å tenke over mulige ubehagelig konsekvenser av det jeg drev med.» Julia Döhring, Stasi-informant

- Han skrev at jeg var en av seks som hadde rapportert om ham. Nå ville han overlate materialet til ei avis og få brakt navn og bilder på det han omtalte som «mine stasirotter».

- Plutselig kom alt tilbake - alle de tingene som jeg i hele den lange tida hadde forsøkt å fortrenge. I to lange år gikk jeg og var livredd for at mannen min skulle oppdage denne forferdelige skampletten på livet mitt - før jeg gråtende brøt sammen under nervepresset - overbevist om at han kom til å forlate meg på stedet.

- Men i stedet hisset han seg opp over postkortene fra Gerry. Han på sin side nektet å holde opp med postkortene, da ektefellen min iførte seg advokatkappe og skrev et brev.

- Til slutt møttes vi i retten, der et forlik gikk ut på at han lovet å slutte. Jeg hadde håpet å få snakke med ham etterpå, men Gerry avviser all kontakt, forteller Jana Döhring.

Skadet ingen

Ideen om å gå til offensiv med ei bok om hvorfor og hvordan ble lynhurtig realisert, nå som katta likevel var ute av sekken - og både venner og familie hadde fått kunnskap om tiden hennes som IM Cornelia Astrid.

- Ikke et eneste tysk forlag ville gi den ut, så det gjorde mannen min på eget forlag. Det siste halvåret har jeg deltatt i to talkshow og vært intervjuet 18 ganger.

- Interessen er enorm - for det virker som om alle nå vil vite hvordan ei slik stasirotte ser ut i virkeligheten. Ingen av de 173 999 andre har - foreløpig - meldt seg.

- I dag er jeg først og fremst lettet over vissheten om at jeg aldri skadet noen. Det verste som skjedde, var en løgn som gjorde at en kollega i en periode ble forflyttet fra arbeidet i den populære baren.

- For henne hadde saken selvsagt umiddelbare konsekvenser. Men det er likevel en lettelse at jeg ikke fikk stelt i stand verre ting, medgir Jana.

Dumt og nedrig

Hat er bare fornavnet på en del av drittstormen som slo imot henne etter at boka var ute.

- I begynnelsen var jeg lamslått over styrken i de følelsesmessige angrepene. Under bokmessa i Leipzig reiste en hel rad seg og forlot arrangementet i protest mot at ei slik ei som meg ble sluppet til.

- Jeg var jo likevel bare ei stasirotte som nå ville slå klingende mynt på de nedrige bakholdsangrepene mine. Men stasiofferet som hadde sittet flere år i fengsel, kom etterpå og inviterte meg til kaffe.

- Vi har beholdt kontakten, noe jeg setter uendelig stor pris på. Meningen med den boka var egentlig bare et forsøk på å formidle at jeg ikke akkurat er stolt over det som skjedde. Det jeg gjorde var dumt og nedrig, ingen tvil om det. Men jeg var jeg var ung og naiv og jeg bodde i en stat hvor det gjaldt å sno seg for å holde på privilegiene.

- Politiske hensyn har aldri spilt noen rolle for meg. Jeg likte aldri kommunismen, sier Jana Döhring. [faktaboks, twelve]