Internasjonalt tidsskille

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld er rasende på landet hans forfedre utvandret fra. Krefter i Pentagon ønsker å trekke alle amerikanske styrker ut av Tyskland, samt stoppe industrielt samarbeid mellom de to landene. Dette skjer samtidig som NATO med nød og neppe har funnet fram til et kompromiss for å starte militær planlegging for forsvaret av Tyrkia, og samtidig som FNs sikkerhetsråd knaker i sammenføyningene under amerikansk press for å autorisere en krig mot Saddam Hussein. Bakgrunnen for den voldsomme internasjonale turbulensen er selvsagt Irak-krisa, men krisa handler også om gamle allianser og institusjoners møte med ei ny tid.
  • Etter 2. verdenskrig ledet USA an i arbeidet med å organisere en internasjonal orden for å sikre verden mot nye storkriger. FN, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet var ektefødte barn av fredsvåren 1945, en fredsvår som gikk over i kald krig mellom to nye og selvbevisste supermakter. I dag står den kalde krigens NATO-allianse tilbake i en verden uten blokkdeling, men med et land med supermaktmonopol som medlem. De gamle institusjonene har prøvd å tilpasse seg, men med vekslende hell. I FNs sikkerhetsråd har reformer vært umulige fordi fallerte stormakter tviholder på sine gamle vetoplasser. I NATO har reformene gått i sprikende retninger fordi alliansens felles fiendebilde er borte.
  • Men med krigen mot Saddam Hussein har det nye og enerådende USA fått sin første kampsak som for alvor splitter de gamle verdensinstitusjonene. Resultatet er at supermaktens vilje til å respektere de gamle institusjonenes spilleregler settes på prøve. En regelstyrt verdensorden forutsetter at makt lar seg binde. Men lite tyder så langt på at USA vil la seg binde i Irak-spørsmålet. President Bush har nærmest truet FNs sikkerhetsråd med irrelevansens mørke dersom Rådet ikke støtter opp om USAs linje. Sett fra USA kan NATO lide samme skjebne den dagen alliansen ikke oppleves som nyttig. Irak-krisa kan føre til dramatiske og varige endringer i viktige internasjonale allianser og institusjoner dersom USA velger alenegang framfor forpliktende samarbeid.