Intoleranse som offisiell politikk

«Sporveienes lavpannede voldsaksjoner mot graffiti-generasjonen har tilintetgjort for alltid noen av de mest særpregede, interessante og nyskapende bilder som har vært skapt i Norge siden den åpenbart sinnsforvirrede Edvard Munchs tid.» skriver oslomann Terje Bolling i denne kronikken.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

Mange år med ulovlig privat politivirksomhet har ført til at Oslo Sporveier er blitt hatobjekt for byens unge. Disse unge menneskene har ikke selv opplevd at fritidsklubbene deres ble stengt: Det skjedde da foreldrene deres var i tenårene. Nå er pengene brukt til fengsler i stedet. Og et internasjonalt infiltratør- og angiversystem, finansiert gjennom denne spesielle servicebedriften. Denne bruken av offentlige midler til finansiering av internasjonale private politistyrker får allmennheten ikke vite om. For målgruppen er den bedre kjent.

Nå er krigen inne i en ny fase. Den blitt offisiell hovedstadspolitikk. Oslos byråd for miljø og utvikling, Merete Agerbak-Jensen, har erklært at nå skal «kampen mot taggerne» vinnes en gang for alle. Ved å innføre en nasjonal null-toleranse-politikk, etter amerikansk mønster, skal Sporveiene, som er drivkraften i dette arbeidet, nå gjøre fengselsfugler og gjeldsslaver av disse brysomme personene. 1500 farlige geriljasoldater er pågrepet de siste fem årene, men hadde ikke synderegister til å bli satt inn for sine kruseduller.

Hitlers nazister brukte begrepet «Entartete Kunst» om kunst de ikke forsto. Kunstnere som ikke produserte politisk korrekt kunst ble torturert, fengslet og drept. Uvurderlige kunstverk ble beslaglagt og tilintetgjort. De arrangerte utstillinger av denne «utartede kunst», hvor Herrefolket kunne se disse håpløse kunstverkene, som det ofte ikke engang gikk an å se hva skulle forestille! Ubegripelige bilder og skulpturer ble stilt ut til spott og spe. I de tilstøtende lokaler ble det holdt utstillinger som Overmenneskene kunne sammenligne med. Her så et eple ut som et eple, og det kom i alle fall ikke blod ut av det. Folket jublet, og den nasjonale konsensus kunne ha vart til denne dag. Ikke uventet er Det Tredje Rikes offisielle propaganda-kunst-utstillinger av ettertiden vurdert som fullstendig uinteressante. Utstillingene av Den utartede kunst, den de styrende ikke kunne sette begreper på, og som derfor skremte dem, er gått inn i kunsthistorien.

Les artikkelen gratis

Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer