Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Intoleranse som offisiell politikk

«Sporveienes lavpannede voldsaksjoner mot graffiti-generasjonen har tilintetgjort for alltid noen av de mest særpregede, interessante og nyskapende bilder som har vært skapt i Norge siden den åpenbart sinnsforvirrede Edvard Munchs tid.» skriver oslomann Terje Bolling i denne kronikken.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mange år med ulovlig privat politivirksomhet har ført til at Oslo Sporveier er blitt hatobjekt for byens unge. Disse unge menneskene har ikke selv opplevd at fritidsklubbene deres ble stengt: Det skjedde da foreldrene deres var i tenårene. Nå er pengene brukt til fengsler i stedet. Og et internasjonalt infiltratør- og angiversystem, finansiert gjennom denne spesielle servicebedriften. Denne bruken av offentlige midler til finansiering av internasjonale private politistyrker får allmennheten ikke vite om. For målgruppen er den bedre kjent.

Nå er krigen inne i en ny fase. Den blitt offisiell hovedstadspolitikk. Oslos byråd for miljø og utvikling, Merete Agerbak-Jensen, har erklært at nå skal «kampen mot taggerne» vinnes en gang for alle. Ved å innføre en nasjonal null-toleranse-politikk, etter amerikansk mønster, skal Sporveiene, som er drivkraften i dette arbeidet, nå gjøre fengselsfugler og gjeldsslaver av disse brysomme personene. 1500 farlige geriljasoldater er pågrepet de siste fem årene, men hadde ikke synderegister til å bli satt inn for sine kruseduller.

Hitlers nazister brukte begrepet «Entartete Kunst» om kunst de ikke forsto. Kunstnere som ikke produserte politisk korrekt kunst ble torturert, fengslet og drept. Uvurderlige kunstverk ble beslaglagt og tilintetgjort. De arrangerte utstillinger av denne «utartede kunst», hvor Herrefolket kunne se disse håpløse kunstverkene, som det ofte ikke engang gikk an å se hva skulle forestille! Ubegripelige bilder og skulpturer ble stilt ut til spott og spe. I de tilstøtende lokaler ble det holdt utstillinger som Overmenneskene kunne sammenligne med. Her så et eple ut som et eple, og det kom i alle fall ikke blod ut av det. Folket jublet, og den nasjonale konsensus kunne ha vart til denne dag. Ikke uventet er Det Tredje Rikes offisielle propaganda-kunst-utstillinger av ettertiden vurdert som fullstendig uinteressante. Utstillingene av Den utartede kunst, den de styrende ikke kunne sette begreper på, og som derfor skremte dem, er gått inn i kunsthistorien.

Ikke et vondt ord om Sporveiskommunens offisielt innkjøpte kunst. Der den titter frem i det slitne, grå/gule/brune/støvete/illeluktende som er blitt Transportbyens varemerke, kan den nok være til glede for noen. Men som redskap for å kommunisere er den ikke egnet. De små, autoriserte fargeklattene blir mer å regne som små Valium-stasjoner, som gir travle passasjerer noe annet å tenke på enn den underbemannede trikken som er forsinket igjen. Og det er vel meningen.

I den nye krigen skal sporveisvekterne få offisiell politimyndighet, noe de som kjent har bevilget seg selv i mange år allerede. Dette nye Kunstpolitiet skal få utvidede fullmakter, etter mønster fra Kampen mot Snikerne. Samferdselsdepartementet og Justisdepartementet er i disse dager i ferd med å sluttføre et lovendringsarbeide som gir alle uniformerte vaktfolk lov til å bruke fysisk makt selv om det ikke foreligger noen nødssituasjon. Dette departementale snikvedtaket, som bryter med prinsippet om at bare Politiet skal få bruke makt, vil få uhyggelige konsekvenser. Allerede nå ser vi at «fienden» bytter ut en av sprayflaskene med et balltre. Logikken er enkel: Et kunstverk skal signeres, og er ofte sterkt personlig. Det er derfor lettere for politiet å etterforske enn et knivrisp i en seterygg. Et slag i hodet med et balltre etterlater ingen signatur. Jeg vil heller se en fin «piece» enn en gjeng kampsporteksperter i blå feltuniform som denger løs på 16-åringer. Og turister kommer

ikke til Norge for å se T-bane-stasjoner med piggtrådgjerder rundt. Eller oppbolede vektere i befalsstøvler for den saks skyld.

Zero Tolerance, eller null-toleranse, heter byrådens nye politikk mot graffiti. Den er importert fra USA, der effekten har vært formidabel. USA har to prosent av verdens befolkning, men 25 prosent av verdens fengselsinnsatte. Selv USAs mest reaksjonære politikere, og de får Øystein Hedstrøm til å virke som en rødglødende kommunist i sammenligning, mener at det nå må prøves andre metoder enn de tradisjonelle «get tough»-metodene. Deres War on Crime, og den like feilslåtte War on Drugs, er i ferd med å lamme hele kontinentet. Sykdommen lever videre, mens pasienten dør av medisinens bivirkninger. Og lydige lille Norge kommer løpende etter doktoren. Med batonger og fengselsceller skal krigen mot ungdommen vinnes.

Nå skal til og med kunstverk på skolene gjennomgås, for å se om de ligner graffiti, eller er gode, snille bilder av frittgående lam som elevene ikke får opprørske tanker av. Lærerne, som har sitt svare strev med å bestå eksamen i Norsk, skal i tillegg utdannes til kunstkritikere og forpliktes til å være angivere for Kunstpolitiet. Politihøyskolen og Sporveisuniversitetet skal også utdanne kunstkjennere.

Da jeg gikk på skolen, i forrige århundre, lærte vi at skulle et samfunn fungere, måtte vi tolerere hverandres egenart, selv om det var noe vi ikke forsto. Toleranse for annerledes tenkende var en forutsetning for sivilisasjonen. Eller rettere: Toleranse er selve sivilisasjonen. Oslos offisielle intoleranse-politikk er derfor pr. definisjon usivilisert. Jeg er Oslomann, og som sådan medeier i Oslo Sporveier. Den voldskampanjen som Politiet, miljøbyråden og samferdselsbyråden har drevet i mange år for å «knuse» den uautoriserte kunsten, som er politisk ladet, og derfor farlig, har ført til at det nå er langt mellom de gode bildene, eller piecene, som kunstnerne kaller dem i sitt internasjonale miljø. Sjansen for å få en batong i bakhodet øker for hvert minutt som går. Derfor blir det mer og mer hastverkspreget rabbel, signaturer uten bilde, som ikke er til glede for andre enn insiderne.

TV2-innslaget 3.august var et prakteksempel på oppfordring om hellig nasjonal enighet. En offensiv byråd foran en kirke med tags på på og et lite glimt av en smadret T-banevogn var det vi fikk se. Det som aldri kommer frem, effektivt sensurert av Sporveiene, og lydig fulgt opp av logrende media, er at Sporveienes lavpannede voldsaksjoner mot graffiti-generasjonen har tilintetgjort for alltid noen av de mest særpregede, interessante og nyskapende bilder som har vært skapt i Norge siden den åpenbart sinnsforvirrede Edvard Munchs tid. Ikke en gang fotografier av dem er tilgjengelige for offentligheten, etter at de er ramponert. Det er en nasjonal skam.