Iraks barn lider

Vi tenker sjelden på barna når nyhetene om død og fordervelse strømmer inn fra Irak.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hver dag er et mareritt for barna i Irak. Hver dag som kommer har ingen løfter i seg om at dette marerittet skal erstattes med noe bedre. Derfor er flertallet av Iraks barn psykisk traumatisert, ifølge Klassekampen.

Avisa har gjort en viktig øvelse for å holde oss opplyst om en av de minst omtalte konsekvensene av en mislykket amerikansk okkupasjon. Gjennom flere måneder er informasjon fra FNs nyhetsbyrå Irin saumfart. Konklusjonen er at Iraks ti millioner barn har det helt forferdelig.

Nesten 40 prosent av Iraks befolkning er under 15 år. Mange er blitt drept på skoler og lekeplasser. Mange blir kidnappet og mishandlet. Jenter blir overfalt og voldtatt. Noen barn blir tvunget ut på gata for å selge enkle ting som sjokolade og blyanter fordi faren i familien er drept og noen må forsørge mor og søsken. På gata er mange av de små selgerne utsatt for vold og overgrep. Redselen for hva som kan skje med barna utenfor husets vegger gjør at mange foreldre velger å holde barna hjemme; noe som fører til isolasjon og manglende utdanning. Og en oppdemt aggresjon får lov til å vokse seg stor og uregjerlig.

Foreldre lever også under et psykisk press vi ikke kan forestille oss i Norge. Døden kan når som helst være rundt neste hjørne i form av en bil full av bomber, en snikskytter eller en rasende ung mann som ser eneste løsning ved å gå i lufte sammen med eksplosiver. Dette presset fører til voldshandlinger mot egne barn, sier forskere og barnepsykiatere i Irak til Klassekampen. Særlig fedre slår. Og det er ikke fordi de er spesielt slemme eller lite informert. Det er fortvilelsen som tar overhånd. Alle foreldre på kloden vet at følelser kan være irrasjonelle når man blir redd. Raseriet er det nærmeste å ty til for å ikke gi seg over til fortvilelsen.

Resultatet er at nesten 70 prosent av irakiske barn har psykiske problemer, og 91 prosent sier de opplever mer fysisk aggresjon hjemme enn før invasjonen i 2003. En Redd Barna-rapport viser også at Irak har den bratteste økningen i barnedødelighet i verden. I 2005 døde 122 000 barn før de fylte fem år.

Framtida er ikke lys. Uansett hva som skjer i tida som kommer vil det vokse opp en stor gruppe unge mennesker med masse innestengt raseri. Og det er denne generasjonen som skal bygge opp et land som har gått helt opp i liminga. Stakkars barn og stakkers Irak. Prisen barn og unge nå betaler for at Saddam Hussein skulle styrtes kan ikke mangedobles nok i forhold til lidelsene Saddam påførte sitt folk. Ingen ønsker seg tilbake til et diktatorhelvete, men det nye helvete er ikke til å bære for de små.

Barn er taperne i alle kriger og konflikter. Det ble de også i tida med FN-sanksjoner mot Saddams Irak. Mangelen på medisiner og mat gikk igjen utover de minste. De fleste av oss blir sittende som tafatte, om enn fortvilte, tilskuere til dette grusomhetens teater. Men vi må vite det ingen militærstrateger bruker tid på i Pentagon. Når man diskuterer manglende politisk framgang i Bagdad hjelper det ikke at president Bush sier at statsminister Nouri al-Maliki er «a good guy». Krigen i Irak er i ferd med å ødelegge en hel generasjon barn.